ArtiklerRådgivers hjørne

Ikke nøy deg med nesten

Tekst: Linn Bæra

Etter å jobbet med spiseforstyrrelser i en årrekke er det en bøyg som stadig dukker opp – den siste bøygen, siste skansen – skrittet fra frisk minus til frisk.

Hva er frisk?

For å kunne si noe om å våge å gå hele veien, er det viktig å si noe om hva jeg legger i begrepene som brukes her. Begrepene i seg selv tydeliggjør ulike faser i en tilfriskning og viktigheten av en bevisst refleksjon rundt det som er viktig i akkurat den fasen. 

Frisk minus; siste fase av tilfriskningen. Her er ofte de tydelige symptomene på spiseforstyrrelsen mer eller mindre borte. Energi og glede er tilbake. De gode dagene er endelig i overtall. Samtidig er tankesettet til spiseforstyrrelsen fremdeles tilstede, av og til svært lite, og av og til mer betydelig. De aller fleste regler som før styrte adferden er borte, men noen regler, ofte knyttet til visse matsorter, mengder og trening har fremdeles en viss makt i hverdagen.

Nyfrisk; her skiller du klart mellom spiseforstyrrelsen og deg selv. Kjenner igjen tanker og adferd som er knyttet til spiseforstyrrelsen dersom de dukker opp, og velger nå å ignorere dem. Den første tiden etter friskmelding er det helt vanlig at tanker eller adferd som hører spiseforstyrrelsen til, kan dukke opp i enkelte situasjoner. I grunnen er ikke det så rart, kropp og sinn har vært invadert og annektert av spiseforstyrrelsens mekanismer over lengre tid, ofte år. Det er i denne tiden du starter å etablere nye måter å håndtere situasjonen på.

Frisk; frisk handler om balanse; fysisk, sosialt og psykisk. For å finne denne trenger du å lytte til egne behov og møte dem med det de faktisk gir signaler om. Frisk handler om å bytte ut regler, frykt og unngåelse med rutiner, lyster og ønsker. Frisk fra spiseforstyrrelsen handler ikke om å være lykkelig eller å ikke ha motgang eller kriser – kriser kommer og lykkefølelsen, hvordan du enn definerer den, svinger i takt med livet. Frisk handler heller om å være i kontakt med deg selv og følelsene dine både på godt og vondt. Det handler om å lytte til deg selv, ta ansvar og våge å stå i livet ditt. Du trenger ikke lenger hverken mat, trening eller sult for å håndtere det livet bringer deg. Du er fri. Du er nok i deg selv og vet samtidig at det også hjelper med en hånd eller skulder når du trenger det. Du har lov til å være både sårbar og sterk.

Bøygen

Bøygen møter vi i folketro (blant annet Peer Gynt) som en usynlig kraft eller en indre stemme som hindrer oss i å komme videre, setter kjepper i hjulene våre eller gjør at vi unngår det vanskelige (som Peer). Dette samsvarer mye med bøygen jeg skriver om nå. En bøyg som får oss til å stoppe prosessen eller til å skifte fokus. I stedet for å gå hele veien og bli helt frisk, stopper mange opp ved nesten frisk – «frisk minus». Tenker vi oss om, er det forståelig hvorfor dette skjer. I min erfaring er det to hovedgrunner til dette; frykt og lyst. Frykten for det ukjente og lysten på livet.

Frykten for det ukjente. Det er vanlig å ha spiseforstyrrelsen i livet en stund, gjerne år. For mange oppleves det fremmed å ikke ha den med seg, det er vanskelig å se for seg å ikke ha den der. Du er ikke alene om du ikke helt husker hvordan det er å leve uten den. Med det ukjente kommer ofte frykten; frykten for å miste kontrollen over vekt og livet. Frykten for følelsene, frykten for å ikke mestre og frykten for å miste. Frykten for det du ikke vet hvordan blir. Denne frykten blir fort lammende og bøygen vokser.

Lysten på livet. Forskjellen på syk og nesten frisk er veldig stor – når du nærmer deg frisk kjenner du energien og lysten komme tilbake. Verden får nyanser og muligheter. Det er jo ikke rart at man ønsker å kaste seg ut i det, ikke dvele mer med sykdommen. Du kjenner smaken av det friske livet, og vil dermed helst ikke ha mer med spiseforstyrrelsen å gjøre – avslutter derfor terapi og generelt kapittelet «spiseforstyrrelse». For mange er plutselig hverdagen så full av aktiviteter og gjøremål at det egentlig ikke er plass til terapi lengre, fokus ligger et annet sted nå.

Selvsagt er det bra å fokusere på det friske, vi skal ikke henge igjen i det som har vært eller fokusere på sykdom. Det som derimot er viktig for å bli kvitt spiseforstyrrelsen for godt, er den jobben man gjør i forhold til sykdommen i siste innspurt og i første tiden etter frisk. Å fullføre løpet.

Faren ved å ikke ta det hele og fulle oppgjøret med den, eller å ikke helt våge å si farvel til  spiseforstyrrelsen, er at den blir liggende og ulme. Svært ofte blusser den da opp når neste krise kommer. For krisene –små og store – kan vi ikke unngå. Hvordan vi håndterer dem derimot, kan vi være med å styre.

Farga valg

Det som hører til spiseforstyrrelsen kan henges opp på tre knagger;

1 tynnhetsdriven og tjukkfølelsen, sammen med 2 kompenserende adferd og destruktive autopiloter, enten det er underspising, overspising, trening eller annet og 3 negative tankerekker og selv-devaluerende tanker

Alt som kan henges på en av disse knaggene kommer fra spiseforstyrrelsen. Lytter du til den, vokser den sterkere – da tar den mer plass i livet og i deg. Klarer du derimot å skille mellom den og deg, har du mulighet til å jobbe med å velge å lytte til deg selv. Jo mer du lytter til deg selv, jo mindre vil dine valg være farget av spiseforstyrrelsen. Om du over tid fortsetter å velge den bort og ignorere den, så svinner den hen.

Som «frisk minus» er dette sentralt da en del valg i denne fasen er farget av spiseforstyrrelsen. Du har ikke nødvendigvis en diagnose og føler deg egentlig ikke nødvendigvis syk, men du er heller ikke helt fri. Kanskje har du fremdeles en del dårlig samvittighet om du unner deg noe ekstra. Kanskje er det fremdeles noen regler for maten som styres av frykt. Kanskje treningen fremdeles er noe du må gjøre for å ikke bli stresset, eller for å være god nok. Kanskje dårlige dager fremdeles håndteres med mat. Kanskje vekten styrer humøret og maten påvirkes av hverdagsstress. Men alt dette er under overflaten. Ofte skyves det bort eller får være slik fordi det har vært slik.

Min erfaring er at det er slitsomt å leve slik – det krever energi, tanker og logistikk.Og når krisen kommer, kan det bli som å helle bensin på glørne i det ulmende bålet. Bålet kan blusse opp. Spiseforstyrrelsen våkner fra dvalen og er på nytt aktiv.

Våg å gå hele veien

Det trenger ikke å være slik. Slipp til de som kan hjelpe deg. Prat om det som ligger under overflaten. Vi har alle vært der. Våg å slippe reglene, våg å åpne for det ukjente, våg å stå i ubehaget. Gjennomfør de endringene som skal til i hverdagen for å eie egne valg.

Om du kjenner noe som ulmer eller våkner, så kan det å prate med noen hindre spiseforstyrrelsen i å blusse opp. Det er aldri for sent å gå hele veien. I det skjulte får ofte de destruktive tankene lov til å vokse og formere seg som bakterier. I lys av det åpne og uttalte mister de kraften, den gode samtalen er antibiotika innen psykisk helse.

Det kan være vanskelig å åpne seg om dette og ta tak i det når du er «frisk minus» eller nyfrisk. Kanskje fordi det ikke synes på overflaten, kanskje fordi du ønsker å være frisk eller kanskje fordi kapittelet om spiseforstyrrelsen egentlig skulle vært lukket. Ikke la det stoppe deg. Det du opplever er en forståelig og en vanlig bøyg – en bøyg du kan velge å kvitte deg med. Når du tar tak i prosessen din, ikke stopp ved ordene – sett ord ut i handling. Reell endring skjer når både kropp, tanker, følelser og handling er en del av tilfriskningen.

Skynd deg sakte. Gjør som Ole Brumm sier; ja, takk begge deler. Grip det friske samtidig som du står løpet ut – ikke nøy deg med nesten. Ta deg tid til å bearbeide det du har vært gjennom, vær bevisst på at du er nyfrisk, reflekter og kjenn etter på hvordan du håndterer det livet serverer. Du trenger ikke spiseforstyrrelsens farger for å ha det godt – ignorer det spiseforstyrrelsen serverer deg. Våg å bli fri. Med tid er ikke lenger spiseforstyrrelsens tanker og adferd et alternativ. Med tid hører den fortiden til.

^