Hvorfor må alle trene som toppidrettsutøvere?

Christoffer Løtvedt – rådgiver ved ROS Vestland, bachelor i idrett og videreutdanning innen idrettspsykologi 

Sommeren nærmer seg, og med det følger det flust av råd om vektnedgang, sunnere livsstil og optimalisering av kosthold og trening for å oppnå “sommerkroppen”. Jeg har jobbet i treningsbransjen som personlig trener og gruppeinstruktør i et tiår, og jobber nå også som rådgiver og foredragsholder i ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser. Denne kombinasjonen av erfaringer gjør kanskje at jeg biter meg ekstra merke i hvordan samtalen rundt kropp og trening i samfunnet gradvis har endret seg. Vi har gått fra å være hobbymosjonister og glade amatører til å trene som toppidrettsutøvere som planlegger, måler og evaluerer alt vi gjør av fysisk aktivitet. Fra spinning til triatlon, med alt det innebærer av endret fokus i hverdagen. 

Trening er i utgangspunktet utelukkende positivt. Det er veldokumentert at trening har positiv innvirkning på hjernen, beinhelse, hjerte, lunger, stressnivå og mye mer. Sett fra et forebyggingsperspektiv så virker trening beskyttende for en rekke sykdommer, både fysisk og psykisk. 

Når det er så mye positivt å hente i trening, hvordan kan det da bli negativt for noen?  

Identitet  

Toppidrett er ikke nødvendigvis sunt. En toppidrettsutøver må ha et ensidig fokus på både trening og kosthold. I flere idretter eksisterer det en korrelasjon mellom vekt og prestasjon. Når så mye tid, tanker og energi vies til trening, kosthold og kropp, blir det en sentral del av vår identitet. Dette er ikke nødvendigvis farlig i seg selv, men kan gjøre oss sårbare. Dersom man måler sin verdi i resultater på trening, kan man fort føle seg verdiløs hvis resultatene uteblir, eller man må avstå fra trening på grunn av sykdom eller skade. 

Jeg møter daglig unge mennesker i jobben min som rådgiver, foredragsholder og gruppeinstruktør. Det overrasker meg hvor stort fokus trening og kosthold har i livet til veldig mange. Det skal planlegges, trenes, tilrettelegges og optimaliseres. I tillegg skal de leve vanlige liv, med jobb, skole, studie, venner og familie. Det er ikke farlig å være opptatt av trening og kosthold, men det er veldig få mennesker som faktisk har det som jobb. De som har trening som jobb, har også veldig ofte et apparat rundt seg som legger til rette for hvile, kosthold og planlegger treningen.   

Jeg blir bekymret når det er dette som preger livene til så mange unge mennesker. Toppidrett kan ses på som en risikoarena for utvikling av spiseforstyrrelser fordi det er noen felles drivere:  

• Kroppen er et redskap for å søke suksess og mestring.  

• Fokus på ernæring, vekt og kroppens sammensetning.  

• Det legges vekt på konkrete og definerte mål.  

• Man skal presse seg selv og krysse grenser.  

Umulige kropper og falske idealer 

Samtidig som trenings- og prestasjonsfokuset i samfunnet har økt, ser vi stadig mer løgn og juks på sosiale medier knyttet til trening, kropp og utseende. Kropp og utseende er lett å redigere og manipulere. I tillegg ser man en økning i bruk av dopingmidler, kosmetiske operasjoner og inngrep, som ofte gjøres for å oppnå et bestemt utseende, men uten at man er åpen om å ha gjort det. Dette betyr at mange barn og unge på sosiale medier sammenligner sine kropper i vekst med voksne kropper som i tillegg til å være biologisk umulig for dem å oppnå, i mange tilfeller ikke er ekte. 

For en del unge gutter og menn blir dette fokuset så dominerende i livet at ingenting annet er like viktig. Vi som står på utsiden, heier frem det vanskelige forholdet til mat og trening med å skryte uhemmet av hvor disiplinerte, flinke og sunne disse guttene er. Det virker som det er vanskelig for mange å se nyanser når det kommer til kosthold og trening, og å forstå at selv om trening i utgangspunktet er sunt, så kan fortsatt en overopptatthet av det bli usunt. Ofte trekkes overvekt og fedme i samfunnet frem som en motsats, med argumentet at det å være opptatt av trening til sammenligning er positivt. Det er en overforenkling av begge sider av saken, som heller ikke tar høyde for psykisk helse. 

Jeg tror at trening for mange gutter og menn er en mestringsstrategi for å håndtere og forholde seg til følelser. Det betyr ikke at det å løpe av seg litt stress eller avreagere med en treningsøkt, er farlig. Om det derimot er den eneste mestringsstrategien du har, kan det bli vanskelig å takle perioder med for eksempel sykdom, skade eller mange samtidige belastninger i livet. 

Hvor går grensen?  

Vi begynner å bevege oss over en grense når forholdet til kropp og trening blir alt oppslukende, og man prioriteter trening fremfor alt annet i livet. Denne balansegangen kan for mange være vanskelig å forholde seg til. Kjennetegn man kan se etter for å undersøke om det har gått for langt, kan være: 

• Trening og aktivitet man har likt tidligere, gir mindre eller ingen glede.  

• En følelse av sterk uro om det skjer endringer i hverdagen som gjør at trening må flyttes på eller droppes.  

• Sterk kroppsmisnøye og overopptatthet av å sammenligne seg med andre.   

Det er vanskelig å sette en klar grense mellom sunn og usunn trening, men når treningen går fra å være lystbetont til tvangspreget, mener jeg at varsellamper bør begynne å blinke. Hvis man trener for å kompensere for lav selvfølelse, og føler at man må prestere på trening for å ha verdi som menneske – da mener jeg grensen er krysset. Balansegangen mellom utseendefokus og funksjonsfokus kan også være verdt å være obs på. Det er helt ok å trene for utseendets del, men hvis det eneste målet med treningen er å endre på utseendet sitt, kan dette fort bli et altoverskyggende fokus som gjør en sårbar for kroppsmisnøye. 

Trening er sunt, men de færreste kan eller bør trene som en toppidrettsutøver. Jeg mener vi beveger oss i en skummel retning når trening får bli en så stor del av identitetsfølelsen til unge mennesker. Hvordan kan vi fremme at trening er positivt, men samtidig gi unge mennesker kunnskap til å identifisere når det bikker over? Kan vi finne strategier som gjør at man kan beholde et godt forhold til seg selv, uten å legge all personlig verdi i antall treningsøkter og optimalisert kosthold?  

Mine beste råd for et balansert forhold til trening: 

• Tenk over: Tilpasser du livet til treningen, eller treningen til livet? Dersom du merker at treningen tar for stor plass, kan du fylle på med andre ting som gir mestring og glede? 

• Sammenlign deg med deg selv, ikke med andre. Vi har alle ulike forutsetninger, og ingen dager er like. 

• Pass på at du får tilstrekkelig mat og hvile. Kroppen må få mulighet til å bygge seg opp igjen etter trening. 

• Vær bevisst din egen indre dialog. Hvordan snakker du til deg selv hvis ting ikke går eller du ikke presterer som planlagt? Ville du sagt det samme til en venn? Øv på å være mer vennlig med deg selv. 

• Øv deg på å lytte til kroppen og respektere dens behov, heller enn slavisk å følge en plan.  

05.03.2025