Jeg har jobbet i barnehage siden 2008, og i alle disse årene har jeg fått spørsmål og kommentarer om kroppen min, og hvorfor jeg ser ut sånn som jeg gjør. Noen kommentarer har såret mer enn andre, men samtidig vet jeg jo at dette er barn, som er nysgjerrige og spør om alt de lurer på. Jeg er voksen, og må tåle dette.
– Du er tjukk
– Hvorfor er du tjukk?
– Hvorfor har du så stor mage?
– Hvorfor har du så stor rumpe?
– Hvordan kan du kjøre bil når du har så stor mage?
– Du er slapp og feit
And the list goes on. Jeg er som sagt voksen, og må tåle dette. Det jeg tenker er likevel at vi som er voksne må lære barna at det kan være sårende å få kommentarer om hvordan man ser ut, for både voksne og barn. Vi må lære dem at alle er forskjellige, og er like mye verdt. Noen ganger svarer jeg barna veldig pedagogisk og hyggelig, og andre ganger er jeg mer tydelig og bestemt på at det ikke er greit å snakke om andres kropp på den måten. Det er også forskjell på nysgjerrige spørsmål og sårende utsagn. Jeg har snakket med noen foreldre om dette, og de sier de skal snakke med barna om det. Det er bra. Men hvis jeg blir lei meg for at et barn kaller meg tjukk og ler av det, hvordan vil noe lignende føles for et barn? Det er mobbing, eller i beste fall erting, og det er langt fra greit. De barna som får sånne kommentarer har ikke de samme verktøyene som jeg som voksen har til å tåle ekle kommentarer. Det går på selvfølelsen med en gang. De er i starten av livet, og kan komme til å ta med seg sånne kommentarer inn i voksenlivet, og føle seg mindre verdt på grunn av dette.
Så, vær så snill, lær barna deres å ikke kommentere andres kropp. Forklar for dem hvor sårende og vondt det kan være. Spør om de hadde likt å få kommentarer på hvordan de ser ut. Gjør det på barnets nivå, så de har mulighet til å forstå. Men det viktigste av alt, er at vi må være forbilder. Vi som er voksne kan ikke kommentere hvordan andre ser ut foran barna. De lærer av oss. «Så stygg jakke hun har», «Se, så tynn hun er. Hun får ikke i seg nok mat», «Oi, han hadde stygge tenner», «For en tjukkas»… Kommentarene er veldig enkle å komme med, om det er et «uhell» eller ei, men barna får med seg det meste. De suger til seg det de voksne de bryr seg om sier om andre. Dette handler ikke bare om tynn/tykk, men også hudfarge, klesstil, hårsveis, hvordan folk beveger seg, og hvordan de snakker. Bare kutt ut med de negative kommentarene om andre folk. Du kjenner ikke deres historie, og de fortjener ikke å bli snakket stygt om, uansett om de hører det eller ei. Har du ikke noe hyggelig å si, så la være å si det.
Dette ble kanskje litt belærende, men det er viktig for meg å få det frem. Ja, jeg som voksen i barnehage må tåle kommentarer, men jeg tåler ikke konsekvensene av hvordan det vil oppleves for barn å få de samme kommentarene. La oss heller ha et samfunn der vi kommenterer det som er positivt.
I går var det atter en gang en gutt som spurte meg hvorfor jeg har stor rumpe. Da gjorde jeg noe jeg ikke pleier å gjøre, og spurte han hva han trodde. Han tenkte seg om litt, og spurte «Fordi du spiser veldig mye?». Da svarte jeg at «ja, kanskje det er derfor», så snakket vi ikke mer om det.
Så klart, han hadde jo rett i det. Det er ofte derfor folk blir overvektige, fordi de spiser for mye. Men HVORFOR man spiser for mye er ikke like enkel å forklare for barna, og man må jo heller ikke gjøre dem redde for å spise for mye. Dette er et ganske komplisert tema egentlig, sånn når jeg tenker meg om. Jeg er veldig glad i mat, men det er ikke BARE derfor jeg er overvektig. Det er jo ofte en grunn til at man overspiser. Heldigvis har jeg ikke så vanskelig forhold til mat nå som jeg har hatt tidligere. Jeg har ikke like ofte dårlig samvittighet hvis jeg spiser litt mer enn jeg burde, men noen ganger kjenner jeg litt på det. Jeg har godtatt at jeg er en som er veldig glad i mat, men samtidig ofte har brukt mat for å trøste meg selv eller dekke over ting jeg opplever som ubehagelig. Jeg er meg, og jeg duger, uansett om jeg veier 40 kg eller 100.
Gry Olaussen
