03.06.2024
Ny rapport om ettervern for personer med spiseforstyrrelser tilgjengelig.
Har du noen gang lurt på hva som skjer etter at noen har gjennomgått intensiv behandling for en spiseforstyrrelse? Det har vi!
I kunnskapsprosjektet «Hva nå?» har vi undersøkt hva som skjer i personers liv etter at de har mottatt intensiv behandling. Vi fant lite forskning om ettervern for personer med spiseforstyrrelser. Ut ifra både egenerfaring og erfaring med brukere vet vi i ROS at tiden etter intensiv behandling er sårbar. Derfor ønsket vi å forstå mer om hva som bygger opp om tilfriskning i denne perioden.
For å finne ut av dette, gjennomførte vi en tjuetalls semistrukturerte intervjuer hvor vi spurte vidt og bredt om ulike personers erfaringer med tiden etter behandling. Flere typer spiseforstyrrelser som overspisingslidelse, bulimi, anoreksi og uspesifisert spiseforstyrrelse var representert, og vi intervjuet også noen pårørende. ROS gjorde en tematisk analyse av dataene og samlet funnene i en rapport. Inspirert av Bruker Spør Bruker-metoden, har de som utviklet intervjuguide og gjorde analysen selv egenerfaring som ligner den informantene har.
Rapporten vi har laget passer godt for de som arbeider med spiseforstyrrelser i spesialisthelsetjenesten, de som kommer borti problematikken i førstelinjetjenesten, på lavterskelnivå, de som selv sliter med en spiseforstyrrelse eller er i en tilfriskningsprosess, pårørende og andre interesserte. Selve rapporten er delt inn i fem hovedtemaer, basert på hva informantene har fortalt oss intervjuene. Vi har også inkludert konkrete anbefalinger knyttet til hvert tema. La oss kjapt gå gjennom noen smaksprøver av de viktigste funnene!
I temaet om «Ettervern i helsevesenet» kan vi lese om hvordan fremoverlente behandlere skaper fremoverlente pasienter (eller var det omvendt?), hvordan mange opplever tilbud og organisering av ettervern som mangelfullt eller tilfeldig og hvordan det ofte hersker tvil om hvem som sitter med ansvaret for å følge opp pasienter etter at de er blitt utskrevet av intensivbehandling.
Under temaet om «Forståelse» dykker vi inn i hvordan egen og andres basisforståelse av spiseforstyrrelser viser seg å fungere som godt ettervern i seg selv. Jo mer omgivelsene visste om mekanismene i en spiseforstyrrelse og hvordan dette påvirket personen, jo vanskeligere ble det å holde på spiseforstyrrelsen. Mange fortalte også om hvordan de i etterpåklokskapens navn skulle ønsket seg mer involvering fra pårørende og sine respektive nære miljøer.
Når vi beveger oss over i temaet om «Aktivitet», ser vi tydelig hvor viktig det er å gi plass til og legge til rette for andre meningsfulle aktiviteter som kommer istedenfor spiseforstyrrelsen. Vi ser nødvendigheten av å tenke bredt om ettervern, ta utgangspunkt i personens egne initiativer og tilpasse omgivelsene såpass at personen makter å hekte seg på andre fasetter av livet som jobb, skole, hobbyer, interesser og samvær.
I temaet om «Praktiske forhold» får vi nærmere beskrevet hvordan hverdagen etter behandling kan bli full av snublesteiner laget av konkrete, praktiske gjøremål og forutsetninger. Både de overordna rammene rundt og enkelthendelser kan bli kursgivende i negativ eller positiv forstand, og det blir dermed viktig å forholde seg gjennomtenkt til disse.
Til siste forteller temaet om «Fokus» noe om hvor essensielt det er for tilfriskningsprosessen å flytte fokus vekk fra mat, kropp og vekt, over til andre interesseområder, og hvordan dette kan være vanskelig å balansere etter en intensiv behandling. Hvordan kan personen selv, helsevesenet, pårørende og andre involverte legge til rette for et annet blikkfang enn spiseforstyrrelsens? Hvordan håndterer man kostliser og andre verktøy?
Til sist har vi funnet ut at en god tommelfingerregel kan være at alt som motvirker isolasjon kan være til god nytte i et ettervern for personer med spiseforstyrrelser. Tilhørighet, aktivitet, kommunikasjon, fellesskap og berøring er alle eksempler på begreper som hører hjemme i en tenkning rundt ettervern. De gode nyhetene er at det nok er langt flere som kan gjøre langt mer for å sikre et godt ettervern enn hva man kanskje antar.
Vi håper at denne rapporten, dette arbeidet ROS har gjort, kan bidra til å utvide forståelsen og kunnskapen om hva god praksis for ettervern kan være. Ut ifra funnene fins det mange tråder vi mener det vil være interessant å følge opp og undersøke enda nærmere.
Da gjenstår det bare å si god lesning, og hva nå?
