Hallo du der!
Hvorfor hører du ikke at jeg roper?
At jeg skriker så desperat etter hjelp at lungene mine verker og blør?
Ser du meg ikke der jeg står
i mørket alene?
Jeg klarer det ikke alene stort mer.
Jeg trenger hjelpen din.
Men jeg vet ikke hvordan jeg får den når
du ikke ser meg.
Hva er det som må til?
Må jeg bli så tynn at du kan se
igjennom meg?
Bli så syk at jeg
ligger døende i en sykehusseng?
Hallo du der!
Så er jeg kanskje ikke et skjellet,
enda,
Men jeg er fremdeles veldig syk,
Og kroppen forfaller mer og mer
For hver eneste dag som går.
Hvorfor ser du det ikke?
Er sykelig undervekt det eneste
som teller i din vurdering?
Hva med tanker som tar overtak,
tanker som eier hjernen,
tanker som tar sjelen som gissel,
tanker som hvisker ut identiteten
min til det ikke finnes noe mer igjen.
Hvorfor telles ikke det?
Jeg er akkurat like syk.
Jeg har det akkurat like vondt.
Jeg lider så mye at jeg ikke vet hvor
jeg skal gjøre av meg.
Dagene forsvinner kun til sykdom.
Sykdommen hvisker ut min eksistens.
Og jeg trenger din hjelp.
Kan du være så snill å se meg?
Kan du være så snill å hjelpe meg?
Før det er for sent?
– J 22 år.
