Har jeg først og fremst en spiseforstyrrelse? Og i tillegg et svangerskap? Jeg er 26 år og 18 uker på vei med mitt første barn. Jeg kjenner ikke bevegelser der inne ennå, men stryker over magen og snakker til et liv der inne flere ganger om dagen. Magen vokser hver dag, jeg har lagt på meg fem gode kilo og har med min behandler ukentlige avtaler som for mange, kanskje høres litt rare ut. Jeg kommer tilbake til de.
En eller annen form for spiseforstyrrelser preger livet mitt, og har gjort det i minst fire år. Det har gått fra restriktivt valg av mat, rask vektnedgang og nært undervektig, til overspising og oppkast, og videre slik det er nå: strenge regler, tvangspregede handlinger og mange tanker om at mat er farlig.
De fleste som er gravide vil sitt barn vel, og før jeg ble gravid tenkte jeg at jeg ville spise bare sunn mat i svangerskapet. Sunn mat som hirsegrøt, økologisk brokkoli, selvplukkede ville bær, jogurt, ferskpresset juice og grønne smoothier, fermentert mat, bakst på surdeig av speltmel og masse fersk fisk. Det er faktisk en del av mitt kosthold som ser slik ut, for jeg bor et sted der det finnes rikelig med fisk fra havet, vi hadde aldri sett så mye tyttebær som det var i fjor, og det er et økologisk surdeigs-bakeri syv minutter unna med bil. Men jeg går altså til behandling ukentlig hos ei som er psykiatrisk sykepleier, får oppdrag med meg hjem, og i går da jeg var der, var oppgavene slik: spise tre (ikke ett eller to) kakestykker ved neste kake-anledning, tillate meg selv å spise sjokolade og tillate samboeren min å spise sjokolade, ha sjokolade tilgjengelig hjemme, kjøpe og spise to ferdig- eller halvfabrikatmiddager, og sist men ikke minst, spise årets første is ute på torget i byen. Så mitt svangerskap blir ikke sunt på den måten jeg først tenkte, men forhåpentligvis får jeg en desto sunnere holdning til mat som er hundre ganger bedre enn den tidligere å overføre til barnet mitt.
Det er ikke så lett å være gravid og ha en spiseforstyrrelse. Ikke når jeg får søtsug og alle andre sier: ”bare spis! Nå skal du lytte til kroppen, og vil den ha søtt, så spis!” Og når jeg da tillater meg søtt, men ikke klarer å stoppe etter en, to, tre, fire, fem, seks, syv, åtte, ni, ti, elleve, tolv, tretten, fjorten, obs, slutt, biter. Og tenke etterpå at det var helt ok, og helt innafor når jeg er gravid. Eller når jeg skal spise ferdigmat og tenke at dette er bra for meg og barnet, når jeg før har tenkt at ferdigmat ikke er mat. En annen oppgave jeg har er at jeg ikke skal lese innholdsfortegnelse, og det hjelper på, så får jeg i alle fall ikke sett om det er mat eller ikke. Målet mitt er å få et avslappet forhold til mat, og da hjelper det med eksponering og å prøve å spise alt mulig. Men jeg er redd for å miste kontrollen og ende opp med å spise bare ferdigmat, godteri hver dag, og aldri lage middager eller knekkebrød fra bunnen av.
Finn Skårderud har skrevet boka Sterk svak, en håndbok om spiseforstyrrelser, og flere kronikker i aftenposten. Jeg har lest mye av Skårderud og kan, i tillegg til å ha egne erfaringer, litt teori om sykdommen. Jeg håpet at svangerskapet ville gjøre meg friskere. I Sterk svak står det: ”Symptombedring er vanlig under svangerskapet. Graviditet er et nytt liv, og ansvaret for dette nye livet er et nytt alvor. Man har ikke bare seg selv å tenke på.” Og jeg var motivert i starten, noe som gjorde at jeg valgte gulrot istedenfor kjeks, som i mine øyne var et sunt valg. Men så kom hverdagen, søtsuget, og oppdragene mine og jeg forstod at det ikke er graviditeten som skal gjøre meg frisk. Det er jo min indre motivasjon som må gjøre det. Og jeg må klare det uansett om jeg er gravid eller ikke. Jeg må bli frisk med eller uten et barn i magen, også fordi jeg ønsker å være frisk i tiden etter svangerskapet, som mamma. En av mange komplikasjoner for en som er gravid og har spiseforstyrrelser tatt ut fra Sterk svak lyder slik: ”skyldfølelse hos moren for å ikke mestre symptomer og verne fosteret.” Jeg får høre det og vet det, mitt stress rundt mat kan være verre for fosteret enn å spise sjokolade og ferdigmat innimellom.
En liten del av min sykdom har handlet om at jeg vil være tynn. Jeg kjempet for det og følte meg så utrolig deilig da jeg ble tynn nok. Det har skjedd to ganger i løpet av de siste årene. I Sterk svak står det: ”Mange lykkes i å oppheve koplingen tynnhet-lykke under selve svangerskapet, og deres kroppsbilde kan bedres.” Utseende mitt kjentes mindre viktig med det samme jeg fikk vite at jeg ventet barn. Og jeg tenker at jeg vil være mer avslappet til kroppen min etter fødsel. Fokuset vil være på den nyfødte. Og samboeren min og jeg fokuserer på hva kroppene våre har klart sammen: å skape et liv. Men jeg ville ikke gå med trange gensere før gravid-magen syntes ordentlig, jeg har ofte lest hvor mye som er vanlig å gå opp i vekt i svangerskapet og syns det er veldig deilig at det er mage og bryst som vokser og ikke lår, hofter og armer også. Jeg syns det er flott å se at vekta går opp, fordi det er meningen, og kanskje nettopp derfor føles det ok.
Min behandling skal fortsette hele svangerskapet og også etter fødsel. Det er jeg glad for. Jeg vil at barnet mitt skal vokse opp og ha et avslappet forhold til mat. Jeg vil ikke være streng, og bare tillate økologisk mat laget fra bunnen av hjemme, og jeg vil ikke handle bare ferdigmat og ikke bry meg om de viktige proteinene i fisken. Kanskje klarer jeg å være et sted i mellom, finne balansen.
Ingrid Lie Malmquist 2017
