Fra lidelse til styrke

Artikkel

13.02.2018

Tekst: Kristin S. Foto: NRK. 


Jeg har lenge vært fascinert av NRK-korrespondenten Sidsel Wold. Hun kan gjøre de mest uforståelige konflikter og forhold begripelige. Kanskje er det hennes ydmyke væremåte som gjør at hun formidler på slik en verdig måte.

I sommer leste jeg boken hennes «Landet som lovet alt: min Israelske reise». Underveis fortalte min mor at Wold hadde slitt med spiseforstyrrelser. Jeg må innrømme at jeg først ble litt irritert. Skal alt handle om psykdom i min tid, tenkte jeg. Det var en grunn for jeg valgte en bok om verdensproblematikk. Etterhvert vokste det litt på meg og jeg ble nysgjerrig på hvordan hun klarte å snu lidelse om til styrke. Det endte med en telefonsamtale.

Du hadde en spiseforstyrrelse på en tid der det var liten kunnskap og åpenhet om sykdommen. Hvordan var det for deg?

Da jeg gikk i  8.klasse på ungdomskolen gikk det et rykte blant jentene om at man ikke la på seg om man bare kastet opp. Men da jeg var ung var det ingen som hadde noe navn på det og hvert fall ingen som visste at det var en sykdom. Det var bare et triks vi drev med fordi vi syntes at det var veldig lettvint.

Det var imidlertid først da jeg ble voksen at jeg ble så dårlig at jeg ikke greide å styre det i det hele tatt. Det var nok kombinasjonen av at jeg la på meg og at jeg ikke greide å fullføre studiene som gjorde at jeg begynte å kaste opp maten.  Jeg følte jeg ikke strakk til. Dette var sent på 80-tallet og siden ingen visste noe særlig om spiseforstyrrelser, var det heller ingen å snakke med det om.

Etterhvert ble jeg så syk at jeg følte jeg kom til å måtte sykemelde meg om jeg ikke fikk hjelp. Men det var vanskelig å få hjelp. Jeg måtte styre fælt for å få behandling, husker jeg. Jeg gikk til en psykolog en stund og han var veldig ålright han, men han hadde aldri hatt noen pasient med spiseforstyrrelser, så jeg måtte jo på en måte forklare han hva dette gikk ut på.

Følte du at du ble tatt seriøst?

Det var først da jeg kom til en lege på Rikshospitalet at jeg traff på noen som kunne mye om dette. Han var den første jeg traff som virkelig skjønte hva som var galt og hvordan livet mitt var. Han spurte meg rett ut: hvor ofte kaster du opp om dagen, du da? Det var veldig befriende å kunne snakke om det som om det var noe normalt. Jeg trengte ikke skjule noe hos ham.

Jeg husker en av disse gangene jeg gikk til Dr. Trygstad på Rikshospitalet, da var det som om en svart klo inni meg løsnet grepet. Det var akkurat som om noen mørke krefter inni meg slapp taket, for du blir på en måte fanget. Fanget av din egen sykdom. Selv om bulimikere på en eller annen merkelig måte liker noe ved sykdommen sin.

Det kan bli en måte å kontrollere følelser på. Mat kan bli brukt til så mye på samme måte som alkohol kan.

Ja, jeg fikk en liten rus hver gang jeg kastet opp. Det minner veldig om alkoholisme, synes jeg. Forskjellen er at mat må man forholde seg til hver dag.

Jeg har en teori om at det er nr. toerne som får bulimi. De som akkurat ikke føler at de er flinke nok. Jeg har truffet mange snille, ålrighte mennesker, som både er dyktige og ressurssterke, men som mener selv at de ikke er dyktige nok. Så jeg tror bulimien er en måte å straffe seg selv på, fordi en ikke synes at en er bra nok. En straffer seg selv for en føler at en ikke lever opp til de forventingene andre har til deg.

Hva var det som hjalp deg med å bedres fra bulimien?

Det som gjorde en stor forskjell for meg, og sikkert for veldig mange andre, var da Lady Diana sto frem med sine spiseforstyrrelser. Det husker jeg veldig godt, for det gjorde at skammen ble tatt bort. Det betød veldig mye for meg da en kvinne som Diana fortalte at selv hun spiste, kastet opp og selv mente at hun ikke var bra nok. Hun ga et ansikt til veldig mange.

Har du fått det bedre? Den frisk-syk grensa kan være litt skjør. For hva er egentlig frisk?

Ja. Jeg føler at jeg er veldig frisk. Selv om jeg ikke har et helt normalt forhold til mat så er det ikke sånn at det plager meg. Det lever jeg veldig godt med. Jeg jobber lange dager og jeg er veldig sjelden syk.

Så jeg har veldig god helse og er frisk, men så har jeg et annet forhold til mat enn mange andre. Jeg hater å lage mat, for eksempel. Samtidig liker jeg å spise mat, men med en gang jeg har spist for mye føles det ikke godt. Men jeg kaster ikke opp lenger, det gjør jeg ikke.

På en underlig måte synes jeg det er godt å snakke om den tiden. Jeg tror det er fordi at jeg ikke ville vært spiseforstyrrelsen foruten. Jeg ble et sterkere og bedre menneske av det. En får mye mere empati, tror jeg. Du blir mer ydmyk og setter mer pris på å være frisk.

Et paradoks en som syk ofte må leve med er å høre om krig og konflikt og lese om verdensproblematikk, men i neste sekund sitte ovenfor maten, som føles som det vanskeligste i verden. Det kan være ufattelig skamfullt.

Ja, det er helt vanvittig. Det er et forferdelig og underlig samfunnsproblem dette. Det foregår kriger og grusomheter og samtidig er det noen som spiser og kaster opp. Det er klart at det er veldig motsetningsfullt og veldig skamfullt. Men det handler jo om at du ikke har kontroll og prøver å skaffe deg det.

Jeg tenker ofte på alle de ressurssterke menneskene som har spiseforstyrrelser og som bruker all energien sin på å gå løs på seg selv. All den energien en bruker på å sulte seg eller spise og kaste opp, hvor trist det er. Man bruker all energien på å bygge ned seg selv isteden for at en bruker den på noe fornuftig, til det beste for samfunnet. Jeg skulle ønske kreftene ble brukt på noe annet enn å bare å slite seg selv ut.

Du jobber som korrespondent og må levere til både tv og radio, hvordan har du klart å balansere det å måtte prestere og samtidig ikke miste alt til selvevaluering og devaluering? Fra å være flink pike til egentlig å fortsatt være flink pike, men forhåpentligvis på et litt annen måte?

Jeg jobber hele tiden, det er veldig sjelden at jeg tar meg fri. Jeg er aldri bedre enn min siste reportasje eller sak så målet er nok alltid å lage noe som er bedre enn det siste. Jeg har en sånn indre motor som bare går og går.

Men ros kan det aldri bli nok av. Særlig for de som har hatt en spiseforstyrrelse, tror jeg. Alle mennesker ønsker å bli bekreftet og ikke minst sett. Det ser vi ikke minst i denne Facebook-tiden der alle vil bli likt. Alle vil ha likes, på den ene eller andre måten.

Jeg tror mange sliter med følelsen av å ikke være syk nok. Jeg tror flere har en ide om at det skal være synlig for andre, for at en selv kan si at det er et problem.

For mange er anoreksi mer fasinerende fordi det er veldig dramatisk å sulte seg selv, nesten som en sultestreik. Derfor er det kanskje langt mer oppmerksomhet rundt anoreksi selvom 90 prosent av de med spiseforstyrrelser har andre typer og forskjellige grader av det. Det er sikkert mange som har hatt det som meg, at man har kastet opp i mange år, og så plutselig så blir man veldig, veldig syk.

I tillegg kommer det an på om du selv synes at du er syk. Mange vil ikke innrømme at de er syke, akkurat som alkoholikerne. En tenker kanskje at en skal greie det selv, at en skal komme ut av det selv.

Må en alltid komme til det selv, at dette kan jeg ikke leve med mer, eller kan man bli fortalt at dette bør du ta tak i?

Jeg tror at om noen andre skal gripe inn, må de avsløre deg. De må ta deg på fersken. Eller så må de oppdage at personligheten din forandrer seg, at du blir skamfull, at du er unnvikende eller at du er ulykkelig.

De som har spiseforstyrrelser er ofte mestre i å lure andre mennesker. Man er mester i å skjule sykdommen sin. Jeg tror man må selv komme til den erkjennelsen at det ikke er noen fremtid i å drive å kaste opp. For dette er jo en forstyrrelse, en sykdom. Så du må ville ha hjelp.

Har du noen råd til dem som står i, eller har stått i en spiseforstyrrelse? 

Jeg tror du må komme til et punkt der du tenker at personligheten din er viktigere enn kroppen. At det er hvem du er som er det viktige. Andre blir jo glad i den du er, ikke i kroppen din. Jeg synes Jørgen Foss, fra landsforeningen for overvektige er helt fantastisk. Han fronter at det må være lov å være overvektig også. Det er viktig i en tid da presset for å se perfekt ut er så stort.

Du må komme til den erkjennelsen at dette her kan jeg ikke fortsette med. Dette fører ikke noen vei frem og egentlig er det bare negativt. At man vil bruke ressursene sine på noe annet.

Noen lever godt med sykdommen sin en stund, på samme måte som stoffmisbrukere lever godt med sin rus, men det kommer til et punkt hvor du må be om hjelp. Det er da det er viktig å bryte ut å si jeg må ha hjelp! og forhåpentligvis få det.

Flere artikler

I første halvår av 2023 fikk over 500 norske barn (over 12 år) utskrevet slankesprøyter.
I podcastepisoden «Gjennom livet – med spiseforstyrrelsen på slep» møter vi Kristin. Kristin har slitt med spiseforstyrrelser fra hun var 13 år, og det skulle
Fra et samtalerom ved ROS Senter i Vestland klinger det lyse toner. Gjennom høsten har våre brukere vært så heldige å kunne få møte Åshild.

NESTE AKTIVITETER

4. april 2024
Bergen
Åpen pårørendegruppe
8. april 2024
Oslo
Åpen pårørendegruppe
8. april 2024
Trondheim
Kurs: Yoga, meditasjon, avspenning & inspirasjon
10. april 2024
Bergen
Temakveld: Spiseforstyrrelser, smerteuttrykk ved overgrep (fulltegnet)

ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser er et lavterskeltilbud og en interesseorganisasjon for alle som er berørt av problematikk rundt mat og kropp – for de som har eller har hatt en spiseforstyrrelse, og for deres pårørende.

Vi bruker Cookies for å forbedre brukeropplevelsen av sidene. Les mer om personvern & cookies her.