was successfully added to your cart.

Handlekurv

Aktuelt

Filmen «Selvportrett»

17. januar hadde dokumentaren «Selvportrett» premiere. I filmen følger vi nå avdøde Lene Marie Fossen, som var fotograf og led av alvorlig anoreksi. Filmen har fått svært gode anmeldelser, men også kritikk for å romantisere en dødelig lidelse, og fremstille anoreksi som noe vakkert.

Vi synes dokumentaren er god, og gir et nyansert bilde av Lene Marie Fossens kamp mot dødelig anoreksi. En vanlig myte om spiseforstyrrelser, er at de handler om utseende. I «Selvportrett» kommer det tydelig frem at dette ikke er tilfelle. Lene Marie Fossen forteller om en indre smerte som har fulgt henne siden barndommen, og som anoreksien har blitt en strategi for å håndtere. Etter over 20 år med spiseforstyrrelsen som livbøye, er det skremmende å skulle gi slipp – for det er ikke «bare å spise», som hun selv understreker. Det er et svært viktig poeng.

Vi synes ikke at dokumentaren romantiserer sykdommen, men at den tvert imot viser hvor smertefullt og ensomt det er å leve med en slik lidelse, og hvor sammensatte årsaker som ligger bak. Den enorme påkjenningen Fossens foreldre har stått i, kommer også godt frem, og understreker behovet for flere hjelpe- og informasjonstiltak for pårørende.

Ønsket om å fortelle sin historie og gi språk til sine erfaringer, er dypt menneskelig. Gjennom selvportrettene ville Lene Marie Fossen fortelle om sin smerte. Det gjorde hun gjennom bilder som unektelig er vakre, til tross for at sykdommen og den skade den gjorde på kroppen hennes, ikke er det. Lene Marie Fossen var en kunstner som hadde anoreksi, ikke en anorektiker som drev med kunst. Slik er det for alle som er berørt av spiseforstyrrelser, og det er viktig å huske på.

Lene Marie Fossen ville bli møtt og omtalt som kunstner, ikke syk. Gleden hun fikk av å uttrykke seg gjennom fotografi, var hennes viktigste motivasjon til å skulle bli frisk. Slik viser dokumentaren også to svært viktige elementer i behandling og tilfriskning: det å bli sett som et helt menneske, og det å gi tid og krefter til aktiviteter som gir en følelse av mestring, uten å handle om mat og kropp. Å skille egen identitet fra spiseforstyrrelsen, og finne et selv uavhengig av de destruktive mestringsstrategiene.

Vi mener at dokumentaren kan gi særlig fagpersoner som møter problematikken i sin yrkeshverdag, viktig innsikt i hvordan det kan erfares å leve med anoreksi. Særlig verdifullt tenker vi Fossens refleksjoner om den gode behandleren er. Hun forteller om en barnepsykiater som møtte henne som individ, og var tydelig på at hun var så mye mer enn diagnosen. Hans hjelp bidro til at Fossen ikke var innlagt på flere år. Slik ROS ser det, vitner dette om viktigheten av at behandlere evner å se hele mennesket, også dets eksistensielle behov, og kan hjelpe pasienten til å finne håp og styrke i tunge perioder.

«Selvportrett» er en krevende film, som vi ikke vil anbefale til hvem som helst. Fraværet av håp, i og med at Lene Marie Fossen gikk bort i fjor høst, er tyngende. Sannheten om spiseforstyrrelser er dessverre at ikke alle blir friske. Står man i en spiseforstyrrelse selv, strever med en spiseproblematikk, eller er pårørende til noen som er syke, kan nok filmen bli for kraftig kost. Fremstillinger av en sykelig tynn kropp vil alltid kunne påvirke noen negativt. Det ligger til anoreksiens vesen at man sammenligner seg selv med andre, og ofte ikke ser egen kropp som den virkelig er. Filmen bør derfor ses og omtales med varsomhet, og informasjon om hvor man kan søke hjelp og støtte, bør alltid være tilgjengelig. Like fullt mener ROS at «Selvportrett» gir langt mer av det positive enn den kan bidra til det negative. Vi håper økt kunnskap om spiseforstyrrelser, både blant behandlere og i samfunnet for øvrig, kan føre til at færre møter samme skjebne som Lene Marie Fossen i fremtiden.

^