Ferie

Rådgivers hjørne

Tekst: Elin Heitmann, rådgiver ROS Senter i Oslo/Akershus

Jeg er på ferie i Hellas. Ligger i vannkanten, akkurat slik som en sjøstjerne. Kjenner på vannet som slår innover meg. Jeg nyter følelsen av vannet, solen og lydene av sjø. I det jeg ligger der utstrakt i sanden dukker det opp en følelse av lengsel og tap. Hvor kommer dette fra underet jeg meg over mens jeg plukker opp en neve sand og lar det sile ut av hånden som i et timeglass. Jeg fortsetter å kjenne etter og kommer etter hvert på at dette er min andre sydenferie siden jeg ble helt fri fra spiseforstyrrelsen.

Sydenturene mine før jeg ble frisk var ikke lett. På mange måter ble det ekstra tøft fordi jeg visste at dette var noe som skulle være fint, og at det nesten er en «plikt» at en skal ha det bra når en har ferie. Jeg husker at jeg var så sliten at bare jeg tenkte på ordet «sommerferie» kunne jeg få tårer i øynene. Selv når jeg var i Frankrike med familien klarte jeg ikke ta meg ferie. Spiseforstyrrelsen var der hele tiden for å passe på at det ikke ble noe hvile på meg. Jeg pleide lenge å se på spiseforstyrrelsen som min bestevenn. Litt av en bestevenn det var, som lovet meg fri hvis jeg fulgte et sett med regler. Dette var selvsagt bare en løgn. I bunn og grunn kunne jeg aldri gjøre noe godt nok for spiseforstyrrelsen.  På mange måter var det nesten slik at solen skinte på alle andre jeg var på ferie med, mens jeg gikk med en tung mørk sky over meg.

Spiseforstyrrelsen tok også «ferien» som en mulighet til å få fritt spillerom, slik at den kunne bli større og mektigere. Ambivalensen rev i meg og det føltes ut som jeg var i en konstant krig. Jeg ville bli mindre, men samtidig orket jeg ikke mer av spiseforstyrrelsen. Hvilken side skulle jeg velge? Dette spørsmålet stilte jeg meg selv både ubevisst og bevist, opptil flere ganger i timen.

Det er så mange minner fra ferieturer med familie og venner. Minner som skulle vært gode, men som for det meste føles vonde. Jeg følte meg så alene. Alene i kampen. Alle andre hadde jo ferie? Jeg kunne ikke ødelegge ferien for mamma og pappa. Periodevis kunne jeg se at de nære rundt meg ble påvirket av at jeg hadde det vanskelig. Det gjorde vondt, men bare til en viss grad. På en måte brydde jeg meg ikke, fordi jeg brydde meg aller mest bare om kroppen min.

Når jeg skriver dette feller jeg en tåre med tanken på at jeg ikke brydde meg om jeg ødela ferien til de jeg er mest glad i. Jeg hadde «tunnelsyn» som for det meste bare så kropp, vekt og mat som betydningsfullt. Den bunnløse følelsen av tristhet som treffer meg ved tanken på alle feriene med øyeblikk og minner som jeg ikke klarte å nyte gjør vondt. Jeg vil så gjerne ta tiden tilbake. Jeg vil dra til Frankrike med mamma og pappa, spise middag på restaurant å snakke om livet. Livet som innebærer så uendelig mye mer enn kropp og utseendet.

Jeg tror at følelsen av sorg og tap er naturlig og gjenkjennelig for mange som har slitt med lignende problematikk. Jeg tror at dersom en kjenner mye på dette kan det være godt å minne seg selv på at det er greit tilgi seg selv for at en var syk. For meg var spiseforstyrrelsen min daværende måte å takle livet på. Jeg hadde ikke noen andre redskaper for hånden på den tiden og kunne derfor ikke gjort noe annerledes.

Jeg vet at det er mange der ute som kan kjenne seg igjen i min historie.  Derfor vil jeg dele et par tanker rundt dette med ferier. Kanskje det er til hjelp for deg som sliter selv eller for deg som er pårørende til en som har det tøft.

Forberedelse

Det første jeg tenker på er å forberede seg til ferien. Sammen med familien og/eller behandler kan en utforske hva som kan bli utfordrende. Hvordan kan ferien bli bedre for deg og dine?

Måltider er som mange vet utrolig vanskelig i ferien. Hverdagen erstattes med friere tøyler. Kjenn etter på hvor frie tøyler som er bra for deg langsiktig. Kanskje kommer en frem til at en trenger noen rutiner, og at en må få støtte rundt seg for å klare å stå i dette.

Hvis en vet at en vil få det vanskelig med å spise maten som er på reisestedet kan det være lurt å ta med seg noe mat hjemmefra som en er trygg på. Det er viktig å utfordre seg til å spise mat som er «forbudt» i spiseforstyrrelsens øyne, men det kan være lurt å tenke realistisk. Det er tøft å skulle utfordre seg til hvert eneste måltid og kanskje en dag bli veldig tøff? Vi vet at det er veldig viktig med jevnt med påfyll av mat og drikke når en har en spiseforstyrrelse. Sult vil ofte kunne trigge overspising og oppkast. Derfor tenker jeg at det er lurt med en plan B dersom en plutselig sitter på restauranten og ikke klarer å utfordre seg selv med noe av det som er på menyen.

Er det noen ting du kan gjøre som vil gi deg helt fri fra spiseforstyrrelsen i noen minutter? Dette kan være alt fra å kjenne på vannet til å høre på fuglene kvitre. Det kan være fint å finne noen aktiviteter som kun gir energi til din friske side. Dra på et museum? Lese en bok om krig og kjærlighet? Det kan være en ide å lage en liste over slike aktiviteter som er lystbetont og som kan virke avledende i sårbare øyeblikk med overspising, oppkast eller tvangstrening.

Det kan være fint å snakke med de rundt seg om hva en trenger når det blir tøft. Pårørende kan også komme med ønsker til berørte om hva hun/han kan gjøre for at det skal bli lettere for dem å være støttende. Her tenker jeg at det bare er å la fantasien få fritt spillerom.  Kanskje en kan lage et kodeord en kan si hvis en ikke klarer å sette ord på at en har det vanskelig? Bare det å vite at noen vet at en har det tøft kan være godt.

Det er ikke alltid ord strekker til. Jeg har selv kjent på hvordan mamma og pappas ord rundt måltider ble fattige. Jeg klarte ikke ta noe innover meg og jeg ble for det meste veldig sint. Mitt tips til foreldre og andre pårørende er å bare stå i det. Bekrefte og være der. Det er ikke alltid det trengs ord, men bare tilstedeværelse og omsorg.

Det jeg til slutt ønsker å sette fokus på er at det er lov å ha det vanskelig i ferien også. Ferier betyr ikke at alt skal være bra hele tiden, det betyr også mer stillhet og tid til å kjenne på det som gjør vondt. De vonde følelsene og dagene er ikke noe som skal jages bort, det er naturlig og veldig menneskelig. Ta vare på de små øyeblikkene der du kjenner på noe som føles bra, og dersom du klarer å sette ord på det som er vanskelig er det fantastisk. Hvis du ikke har noen å snakke med vit at vi i ROS er her. Både berørte og pårørende er hjertelig velkommen til å sende e-post, ringe og chatte med oss. Kanskje får du snakke med meg? Da håper jeg at jeg klarer å formidle omsorg og håp. For håp er det masse av!

Riktig god sommer, og husk at det er lov å ha det vanskelig!

Hva er egentlig den riktige måten å spise på?
Hvordan kan jeg fortelle til mine nærmeste at jeg strever med mat og kropp?
En spiseforstyrrelse bringer ofte med seg tankekaos rundt mat, kropp og vekt, men også andre bekymringer og grubling som er vanlig for oss alle.
For meg er tegning et verktøy for å ufarliggjøre vonde og vanskelige følelser, og alt det rare og usikre som man kan kjenne på innsiden.

NESTE AKTIVITETER

4. april 2024
Bergen
Åpen pårørendegruppe
8. april 2024
Oslo
Åpen pårørendegruppe
8. april 2024
Trondheim
Kurs: Yoga, meditasjon, avspenning & inspirasjon
10. april 2024
Bergen
Temakveld: Spiseforstyrrelser, smerteuttrykk ved overgrep (fulltegnet)

ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser er et lavterskeltilbud og en interesseorganisasjon for alle som er berørt av problematikk rundt mat og kropp – for de som har eller har hatt en spiseforstyrrelse, og for deres pårørende.

Vi bruker Cookies for å forbedre brukeropplevelsen av sidene. Les mer om personvern & cookies her.