Søsken

Fra en søster, til andre søsken

Jeg har vært pårørende siden jeg var i tidlig tenårene, og slet i flere år med min manglende evne til å snakke om hva jeg tenkte og følte, og hva jeg trengte oppi det hele. Da var faktisk ikke spesielt lett å være søster heller, og når jeg i tillegg ikke tillot meg mine egne følelser, ble det mye jeg brant inne med. Jeg skammet meg over tankene mine og skubbet dem vekk fremfor å si dem høyt eller be om hjelp. Noe av det viktigste jeg etter hvert har lært meg som pårørende søster, er å være åpen om hva som er vanskelig. Da mener jeg ikke bare det å være åpen om at man har en søster med spiseforstyrrelser- for der har jeg i grunn alltid vært, men også å være åpen om egne følelser og tanker – og å jobbe med å tillate og akseptere dem.

Å ha en tenåring med spiseforstyrrelser i familien vil naturlig nok påvirke alle i familien. I min familie tok spiseforstyrrelsen etter hvert svært stor plass, og fikk dominere flere av familiemåltidene i hjemmet. Mat, som skal være et positivt samlingspunkt innad i familien, ble noe jeg kunne grue meg til. Det er ikke så lett å få den balansen til å fungere når en søsken er syk og nekter å spise, og som har maten som sin verste fiende. Når jeg i dag jobber i ROS er det lett for meg å si hva vi burde eller kunne gjort annerledes. Men jeg tror ikke nødvendigvis at ting hadde blitt så mye annerledes den gang likevel. Når man er følelsesmessig utslitt er det vanskelig å handle rasjonelt. Noe av det jeg synes er viktig å formidle videre til pårørende er å jobbe med å akseptere og å tillate akkurat dette. Er man følelsesmessig utslitt, takler man ting på en annen måte enn om en hadde hatt følelsesmessig overskudd. Følelsesmessig utslitt vil man være innimellom når noen man står nær noen som er syk. Da skal man heller ikke klandre seg selv for å ikke ha opptrådd «perfekt».

Jeg har brukt mange år på å gruble over hvorfor min søster ble syk. Var det min feil? Fikk hun den «svake» rollen da jeg tok den «sterke»? Vi er vokst opp i en familie hvor mat, kropp og utseende aldri var et tema. Vi spiste vanlig Ola Nordmann- kost, gikk søndagsturer, koste oss med godteri i helgene. Det kunne ikke være mamma og pappa sin skyld. Noe jeg etter hvert har akseptert, er at det ikke er noens skyld. Spiseforstyrrelser kommer snikende for de fleste som får den. Det er sjelden man kan tilskrive noe eller noen, skylden. Noen er mer utsatt enn andre. Så enkelt er det. Vi mennesker leter etter logiske sammenhenger og årsaksforklaringer. I denne sammenhengen blir vi bare letende. Svaret finner vi mest sannsynlig ikke. Som pårørende søster har jeg noen tanker og refleksjoner som kanskje kan hjelpe andre. I det følgende har jeg, i samarbeid med ROS, utarbeidet noen råd til søsken og råd til foreldre i møte med søsken.

Råd fra en søster, til en søsken

  1. Sett ord på enge følelser, og snakk om dem. Dette kan være vanskelig og tidkrevende. Det kan ta tid å finne ord på, og å kjenne igjen egne følelser. Likevel er det viktig. Jobb med å akseptere dine egne følelser. Mest sannsynlig er de følelsene du kjenner på som skamfulle og uakseptable, normale reaksjoner som veldig mange vil kunne kjenne seg igjen i. Å være sinna, misunnelig, flau, skuffet, maktesløs, redd, engstelig er alle eksempler på normale reaksjoner på at man har noen som står nær og som er syk.
  2. Ikke ta mer ansvar enn du skal. Vær en god bror eller søster – du er ikke, og kan aldri bli behandler, foreldre, barnevakt eller andre roller du ikke skal ha som søsken. Det din søster/bror trenger, er en søsken som er der for en og som er en god omsorgsperson. Denne viktige rollen klarer du ikke å ivareta om du eksempelvis alltid skal være den «voksne» – den som passer på. Husk at din bror/søster trenger positive roller i livet sitt – nå mer enn noen gang, og da er det viktig med deg som en god venn og støtte.
  3. Snakk sammen om det som har vært vanskelig. Hvis vedkommende er veldig syk, er ikke dette beste tidspunktet å ta opp vanskelige ting på. Da vil ikke den syke være mottakelig. Men, det er ganske viktig å ikke behandle vedkommende som en «porcelainsdokke» og å aldri tørre å stille krav eller være ærlig om hva du føler og tenker. Når man er syk er man naturlig nok mer sårbar – men som regel er man sterkere enn hva man som utenforstående tror. Sett grenser for deg selv om du føler deg tråkket på eller manipulert med. Prøv også å snakk om hva som er og har vært vanskelig for deg når vedkommende er moden for det. For min egen del har det hjulpet å snakke med min søster om det sinnet jeg i mange år kjente på, og hvor vanskelig det hadde vært for meg. Det gav henne en forklaring på hvorfor hun i perioder hadde opplevd meg som avvisende og uinteressert.
  4. Be om hjelp ved behov. Det er ikke alltid at det hjelper å snakke med mamma og pappa, eller andre søsken. De står nemlig i det samme «kaoset» selv, og kan kanskje ha vansker med å være der for deg som den støtten du trenger. Vi snakket mye sammen i min famille, noe jeg er svært glad for at vi gjorde. Dette har vært svært viktig for meg, men jeg snakket lite om mine følelser, og syntes det var vanskelig å ta min plass når det var noen andre som trengte den mer enn meg. Mine «trivielle» tanker og følelser fikk liksom vente. Jeg fikk selv tilbud om behandling, men takket nei. Dette har jeg angret en del på senere. Jeg tror jeg hadde hatt veldig godt av å snakke med en utenforstående, men på det tidspunktet tillot jeg ikke at jeg også skulle få hjelp. Å snakke med en tredjepart kan gi en annen forståelse av situasjonen, og for mange hjelpe med å takle ting på en bedre måte.
  5. Ta vare på deg selv. Å være pårørende er en fulltidsjobb, men i motsetning til de fleste andre jobber som man kan legge fra seg når man kommer hjem, kan man ikke dette med pårørenderollen. Det finnes ingen «av- knapp» hvor man kan skru av tanker og følelser og på den måten få etterlengtet pause og avkopling. Det man da må gjøre er å finne gode måter å kople av på selv. Hva kan flytte fokus og gi deg positivt påfyll? Dessuten er det viktig å dyrke eget liv og egne interesser. Gjør kjekke ting, med god samvittighet. Jeg slet mye med dårlig samvittighet når jeg gjorde kjekke ting. At jeg skulle le og kose meg føltes feil når søsteren min hadde det så vanskelig. Husk at din søster/bror ikke ønsker at du skal sitte hjemme og ikke tillate deg å leve fordi han/hun er syk. Det kan i verste fall gi ekstra belastning til den syke. Din bror eller søster ønsker at du skal ha det bra, også trenger vedkommende deg – og du fungerer bedre når du har ladet batteriene dine.