Samboer/ektefelle

Å være samboer eller ektefelle til noen med en spiseforstyrrelse er en fryktskapende tilstand, ikke minst når man ser på mulige konsekvenser. I tillegg kan det være vanskelig å forstå seg på sykdommen – om man ikke har kjent den på kroppen selv, kan den virke ubegripelig og irrasjonell. Det kan være tøft og vanskelig å håndtere sykdommen, både i hverdag og høytid.

For de fleste er det både vondt og fortvilende å se noen en er glad i endre seg og ha det vondt.  Mange spørsmål dukker opp: Hvorfor kan han/hun ikke bare ta seg sammen? Hvorfor vil han/hun ikke ha hjelp? Hvorfor ble det slik? Ved siden av alle spørsmålene er det vanlig å kjenne på et stort repertoar av følelser; fra skyldfølelse, sorg, frustrasjon, sinne og frykt, til håp og lettelse ved god dialog og bedring.

Fokus på det friske

Å kunne skille mellom sykdommens uttrykk og personen bak sykdommen sitt egentlige behov, er sentralt for å håndtere spiseforstyrrelsen i hverdagen. For selv om en spiseforstyrrelse kan ta stor plass i et menneskes liv og ofte styre mye av adferden, vil man alltid ha samme behov for å bli sett og møtt. Det er du som samboer/ektefelle trenger å ha hovedfokus – på selve personen og det friske i livet. Dersom det blir for mye fokus på mat, kropp og vekt – kan det snarere bidra til en opprettholdelse av spiseforstyrrelsen, i stedet for en bedring. I tillegg er fokuset på mat, kropp og vekt et tema som kan være vanskelig å enes om, da samtaler rundt dette oftest fører til konflikt.

Da det anbefales at du som pårørende bør ha hovedfokus på det friske og på personen bak sykdommen, kan det være nyttig med konkrete råd og tips i forhold til dette. Innsikt i sykdommen og kunnskap om hvordan håndtere denne, kan gjøre det lettere å fungere i hverdagen for alle parter.

Kropp og vekt

Selv om vekt (og utseende) ofte er et betent og vanskelig tema for dem som er syk, søker en likevel ofte en form for bekreftelse, annerkjennelse og trygging på dette. Her er det selvsagt store forskjeller – noen er nærmest besatt av vekt og utseende og tenker og snakker nesten ustanselig om dette. For andre er vekt og utseende så vanskelig at man helst ikke vil forholde seg til det. Noen vandrer mellom disse ytterlighetene.

Det er også vanlig at mye av tankene går med til nettopp disse temaene, siden det er en del av kjernedrivkraften til sykdommen. Det er ut fra disse elementene man vurderer seg selv. Det vil si, klarer man å leve etter spiseforstyrrelsens sine regler knyttet til mat og trening, vil man få en god dag. Dersom man derimot bryter disse reglene, enten ved mengde, tid eller innhold, er man ikke god nok og dagen blir vanskelig og tung. Vanlige reaksjoner på dette kan være sinne, aggresjon, engstelse, frykt, sorg, nedstemthet, isolasjon eller overaktivitet.

Dersom man har en spiseforstyrrelse over tid ser vi at mange bærer med seg mye skam knyttet til kroppen sin. Enten den er liten eller stor. Kropp blir over tid vanskelig. Den psykiske smerten sitter i kroppen, kroppen kommunisere den og skjuler den, kroppen blir både fienden og hjelperen. For mange blir kropp så komplisert og vanskelig at de stenger den ute, slutter å lytte til og anerkjenne den. For noen er kontroll og tynnhetsdriven alt, det å aldri bli bra nok, og en spiseforstyrrelse med undervekt oppstår. Andre mister kontrollen, symptomene råder, kroppen blir bøygen, og en spiseforstyrrelse med overvekt oppstår.

Uansett hvor i dette landskapet din kjære befinner seg, vil det å begi seg inn på samtaler som berører kropp og vekt, fort være å bevege seg inn i et minefelt. Uansett hva du egentlig kommuniserer og hvilke ord du bruker, vil det være en overhengende fare for mistolkning, krangel og negative ringvirkninger. Vi anbefaler derfor:

  • Unngå å kommentere og å gå inn i diskusjoner som omhandler utseende, kropp og vekt.
  • Prøv å ha fokus på hva kroppen kan gjøre og få til, i stedet for hvordan den ser ut.
  • Ved planlagt vektoppgang – unngå å bruke vektøkningen som et komplement for bedring. Vektoppgang er tungt, og selv om det er et viktig skritt på veien mot å bli frisk, oppstår det ofte et økt indre smertetrykk i vektoppgangsfasen. Normalisering av vekt, betyr ikke at man nødvendigvis har det bedre med seg selv.
  • Dersom personen ofte overspiser, med overvekt som resultat, er det viktig å ikke ha fokus på å redusere vekten. Fokuser alltid på hvordan hun eller han har det fremfor vekten. Det fungerer dårlig å tilstrebe vektreduksjon, parallelt med å skulle bli frisk fra en spiseforstyrrelse.
  • Vekten har ikke noen direkte sammenheng med hvor frisk eller syk personen er. Det er viktig å ikke bagatellisere eller undervurdere hvordan han/hun har det med seg selv og med egen kropp. Dette gjelder også ved normalvekt.

Hva kan du si og gjøre når  den du står nær spør om egen vekt og kropp?

  • Vær ærlig på at du synes disse spørsmålene er vanskelige og at du er redd for at dine svar ikke vil hjelpe, uansett hva du svarer.
  • Du kan spørre om hvorfor han/hun spør deg om dette akkurat nå. Er det noe som har skjedd eller noe han/hun er engstelig for?
  • Ved store følelsesmessige reaksjoner, vær tydelig på hva som er greit for deg og hva som ikke er det. Grensesetting er vanskelig for mange som har en spiseforstyrrelse, og ved å ivareta og kommunisere dine egne grenser vil du være en viktig rollemodell for tydeliggjøring av disse.
  • Ved bekymring rundt vektoppgang eller -nedgang (eller ved økt symptomtrykk, eksempelvis hyppigere oppkast-
  • episoder)
  • Forbered deg og sett av tid til en bekymringssamtale. Ikke ta opp tema i forbindelse med måltidsituasjoner eller andre konfliktfylte situasjoner.
  • Vær tydelig på hvorfor du er bekymret. Samtidig som du fokuserer på hvordan personen opplever situasjonen og faktisk har det.
  • Ved forverring av situasjonen er det viktig å sørge for at han/hun får hjelp, eller hjelpes til å få hjelp. Ved motstand la hun/han få litt tid, men vær tydelig på at hjelp er nødvendig.

Ambivalens

En av de store utfordringene i forhold til følelser og tanker rundt spiseforstyrrelsen, er de stadige svingningene og ambivalensen den som er syk opplever. For nesten alle som får en spiseforstyrrelse, starter det med et ønske om å gjøre noe godt for seg selv. Enten ved å få mer kontroll i livet eller ved å endre på kroppen for å nærme seg bra nok. Spiseforstyrrelser har for alle en funksjon, i form av håndtering av noe vanskelig – vanskelige tanker, vanskelige følelser eller/og opplevelser. På grunn av denne «hjelpende» funksjonen får personen som har spiseforstyrrelsen ofte motstridende følelser i forhold til å skulle ta imot hjelp for å bli frisk.

  • Gjennom å anerkjenne og snakke om ambivalensen kan man i større grad forstå den som er syk og klare å akseptere at det er slik ting er.

Måltider og mat

Måltidssituasjonen er ofte den situasjonen hvor spiseforstyrrelsen blir mest synlig og påtagelig, både for de pårørende og for den som er syk. Det kan forekomme mye ulik adferd og ofte et stort repertoar av følelser.

Her er noen råd til håndtering av situasjonen:

  • Tilstreb å ha felles måltider. Vis et tydelig ønske om å spise sammen.
  • Ikke kommenter maten, porsjonen eller spiseatferden under måltidet, dette medfører ofte konflikt og et negativt fokus.
  • Forsøk å unngå å fokusere på spiseforstyrrelsen eller på den syke under selve måltidet.
  • Forsøk å ha en rolig atmosfære hvor samtalen omhandler hverdagstema som ellers.
  • Dersom det er adferd under måltidet som ikke kan aksepteres, ta dette opp under rolige omstendigheter i etterkant, og gjerne med litt tidsavstand til selve måltidet.

Dersom du ser at den syke strever med å gjennomføre måltidet, anbefales det at du tar dette opp med vedkommende i etterkant av måltidet. Eksempelvis; jeg så det var vanskelig for deg under middagen i dag, har du hatt en tøff dag? Er det noe som plager deg? Dersom han/hun lurer på hvorfor du spør er det ikke noe galt i å si at du la merke til at måltidet var vanskelig. Denne indirekte koblingen av at mat handler om følelser kan bli avvist, men det vil likevel være betydningsfullt å spørre. Dette kan bidra til at du «planter et frø» hos den syke om koblingen mellom mat og følelser.

Det kan også være lurt å reflektere rundt matens effekt på resten av familien, om det er barn i husstanden. Dersom dere opplever at spiseforstyrrelsen påvirker hele familiens forhold til mat kan det være lurt å ta kontakt med et hjelpeapparatet (eksempelvis ROS eller lege) for å få veiledning på dette.

Generelt er det viktig å kunne prate åpent og ærlig om symptomer, adferd og situasjoner som oppstår. Enten det er mat som forsvinner i huset, oppkast eller utfordringer med å spise sammen. Ved at noe skjules og ikke snakkes om, øker skammen. Skam kan være en av de største hindringene for å skape endring og bevegelse i positiv retning.

På en god dag kan det også være lurt å sette seg sammen og prate om hvilken rammer dere som par ønsker og hvordan dere kan støtte og hjelpe hverandre. Med tid og omsorg, samt støtte og hjelp utenfra kan man finne veien ut av spiseforstyrrelsen.

Behandling

I forhold til behandling er det noen punkter det kan være relevante for deg som forelder:

  • Behandlingen bør være rettet mot spiseforstyrrelsen.
  • Ved stagnasjon over tid eller forverring, ta kontakt med behandler.
  • Som pårørende bør du få generell informasjon om spiseforstyrrelser og veiledning i forholdt til å håndtere sykdommen fra behandlingsapparatet.
  • Godt samarbeid mellom pasient, pårørende og behandler er en styrke for behandlingen og tilfriskning, spesielt når det gjelder barn og unge.

Les mer om Behandling, og se ellers Nasjonale retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser fra Helsedirektoratet for anbefalinger rundt behandling.

Så nær, men så hjelpesløs – tekst fra en samboer