EN
Det sitrer gjennom hele kroppen. Jeg lener meg tilbake, lukker øynene og kjenner etter. Der kom den.
Rusen.
Ikke skal få vite. Ingen må vite.
Jeg er avhengig.
En titt inn i synonymordboken på ordet «avhengig» gir meg mange ord jeg kan kjenne meg igjen i.
Behøve. Bundet. Fanget. Felle. Trenge. Tyrannisert. Ufri. Umyndig. Umyndiggjort. Underkuet. Underordnet. Uselvstendig. Være hekta på. Være henfallen til.
Det var psykologen min som fikk meg til å forstå at jeg faller inn under kategorien avhengig. Jeg kunne på mange måter like gjerne vært rusavhengig eller spillavhengig. Jeg kunne vært sykelig undervektig eller jeg kunne vært sykelig overvektig. Men nei. Jeg faller inn under kategorien «normal». Du er heldig, sier psykologen min. Det kan være, sier jeg – men føler meg ikke på noen måte heldig. Ja, det er fint at jeg ikke drikker. Eller tar heroin. Det er fint at jeg har orden på økonomien, og det er fint at jeg per definisjon har helsen på min side vedrørende kroppsvektaspektet. Likevel herjer det inni meg. Synonymordboken sa det så fint. Jeg er tyrannisert, fanget, umyndiggjort og ufri. Maten eier meg og mitt liv.
Rent konkret er jeg avhengig av å spise meg sykelig mett, eller jeg må trene mest mulig og spise minst mulig. Bulimi, heter det visst. Min måte å håndtere følelser på.
Og ingen ser det. Ingen ser meg.
Tenk, bare tenk, om noen kunne spørre.
Det er ikke så mange igjen som kan spørre, egentlig. Jeg trekker meg unna. Frykten for å være nødt til å spise i sosiale lag er for stor. Jeg er livredd.
Jeg har så lyst til å være med. Alle har vel det? Være en del av et sosialt fellesskap, føle seg som en del av gjengen, – smile, le, lytte, dele. Kjenne en glede som kommer langt innenifra, som ikke blir kuet av redselen for maten.
Jeg forsøker å akseptere. Gå videre. Jeg forsøker å være storhjertet og unne de som sitter igjen å ha det bra. Jeg er oppriktig glad for at de har det bra i sine liv. Likevel dukker det stadig vekk opp et bilde i hodet mitt. En ring med mennesker som sitter med ryggen til og holder rundt hverandre. Trygghet. Varme. Og utenfor, langt utenfor, der sitter jeg. Ensom. Kald. Smertelig klar over at det var jeg som forlot ringen og varmen.
Og det er ingen som vet. Tenk om noen kunne spørre.
Jeg skulle ønske, og jeg ønsker, at dette er en historie som kan bringe håp. En dag, langt fremme. Sannheten er jo at jeg ikke aner om hvorvidt det er mulig for meg å komme meg ut av dette fengselet. Det har nemlig gått utallige år der mat har styrt livet mitt. Jeg har vært nær døden. Men jeg skal kjempe. Jeg er klar for kamp. Krig. Meg mot spiseforstyrrelsen.
TO
I dag ligger jeg i sengen. Jeg har spist i et døgn.
Mens jeg spiser, er det som om jeg er i transe. Denne gangen har jeg vært høy på livet, danset med barna og vært den beste mammaen de kan tenke seg. Jeg fortsatte spisingen lenge etter barnas leggetid. Jeg spiser alt jeg kommer over, rått, kokt, stekt eller frossent. Det varer helt til jeg mer eller mindre besvimer i en form for matrus. Om natten er det svette, høy puls, kvalme og magesmerter som regjerer. Bakrusen.
Og i dag, sengen. Skammen. Mørkt. Og en fryktelig dårlig mamma. En mamma som ikke kan forlate huset på fire dager, minimum. En mamma som må gjøre opp for det siste døgnet. En mamma som ikke kan spise på en uke, og en mamma som må prioritere å trene hver dag fremfor å være med samboer og barn.
Jeg oppsøkte hjelp etter fødsel nummer to. Jeg aksepterte på sett og vis at jeg la på meg i svangerskapene, men jeg kontrollerte hele veien. Livredd for å spise for mye, livredd for å spise for lite. Trene masse. Kontrollere vekten hele veien, sette på bremsene ved nødvendighet. Ut kom det to små friske, herlige, deilige klumper – små vesener som betyr alt. Jeg er heldig.
Det er bare det at jeg har et tredje barn. Spiseforstyrrelsen.
Det er så vanskelig å forstå for de som ikke har vært i noe lignende. Hvor fanget en blir. Hvor vanvittig viktig det er å trene nok, telle alt, ruse seg på vektnedgang eller overspising. Et usynlig barn som krever fulltids oppmerksomhet.
I dag har samboeren tatt med barna ut på tur. De er bare 1 og 2 år enda, og forstår ikke så mye av det. Enda. Jeg ønsker så iherdig at jeg kan håndtere å være på ferie med barna mine en dag, uten at det er spiseforstyrrelsen som bestemmer over meg. Jeg vil så veldig gjerne at vi skal skape et godt familieliv sammen. Det er ikke dit vi er på vei nå. De er grunnen, motivasjonen, til at jeg oppsøkte hjelp. Barna mine. Jeg ønsker ikke at deres liv skal preges av en mamma som ikke tør å ha på seg klær, som ikke tør å spise, som vil gjemme seg, som er fryktelig mye sint på seg selv og det tredje usynlige barnet.
Men vil jeg egentlig bli frisk? For min egen skyld? Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hvem jeg er uten spiseforstyrrelsen. Jeg vet ikke om jeg tør.
TRE
Inni meg. Kaos. Sinne. Frustrasjon.
Hvorfor kan jeg ikke bare stoppe?
Hvorfor kan jeg ikke bare la mat være mat, næring for kroppen. Hvorfor er jeg per definisjon normalvektig, – mens det jeg ser i speilet er noe helt annet? Hvorfor må jeg sjekke hvert eneste speil, hvert eneste vindu, hvorfor må jeg vurdere, fundere, ta og kjenne. Kan ikke kropp få være kropp, og mat få være energi?
Jeg sitter med fasiten. Jeg er den eneste som kan gjøre jobben.
Psykologen min har gitt meg oppskriften, og jeg er håndverkeren – den som skal utføre arbeidet.
Jeg er redd.
Siri
