Du vet det kanskje ikke, men du er en helt, du også. Selv om du sliter med å se det nå, har du nok styrke i deg til å redde andre i framtida. Det sterkeste mennesket jeg har hatt i livet mitt overkom en alvorlig spiseforstyrrelse. Noen år etterpå reddet denne helten meg, hele to ganger. Du har også styrken av en helt i deg, og jeg er sikker på at du kommer til å finne den en dag.
Jeg må innrømme at jeg ikke så helten i henne i begynnelsen. Mange år før jeg møtte henne hadde jeg en kjæreste som også hadde en spiseforstyrrelse. Men jeg lærte om sykdommen samtidig som jeg lærte hvordan det føltes å ha et glass kastet mot hodet mitt. Forholdet mitt med henne og sykdommen ble bundet opp med kjærlighet, frykt, og psykologisk og fysisk vold. Da helten delte historien sin med meg kjente jeg frykten igjen, uten å kunne se hvor annerledes hun var. Jeg kunne ikke se fordi jeg heller ikke greide å kjenne igjen mitt eget mørke.
I årene før hadde jeg brukt all min styrke på å flytte til Norge. Faren min hadde blitt diagnostisert med Parkinsons sykdom og mora mi fikk livmorkreft. Jeg lærte det var nødvendig å få avstand fra følelser og sorg for å overleve. Jeg mistet kontakten med følelseslivet mitt i løpet av disse årene. Denne virkeligheten hadde ikke endret seg da jeg endelig kom hit. Kun noen måneder etter jeg begynte på NTNU måtte jeg si god natt til mora mi for aller siste gang. I ukene før helten dukket opp fra intet, var jeg fanget i en dyp depresjon. Jeg kjente ikke lyset i livet, heller ikke i meg selv. Jeg hadde ingen håp om at dette skulle endre seg, og jeg forventet at jeg måtte flytte tilbake til et liv jeg jobbet så hardt for å rømme fra.
Helten min var sterk og vakker, smart og morsom og modig. Hvis jeg hadde drømt om det perfekte mennesket, kunne jeg aldri kommet på noen like fantastisk. Hun var den nærværelsen som løftet meg ut av depresjonen – det var hennes styrke som reddet meg. Men jeg hadde brukt så mye tid på å lære hvordan man best kan gjemme seg bak emosjonelle vegger, og jeg fortsatte å gjemme problemene mine fra oss begge, uten vilje og uten å vite det.
Frykten min viste seg mer og mer etter hvert, tross det hjertet ville. Hun ga meg kjærlighet, tålmodighet og støtte, og jeg svarte med engstelige og fryktdrevne handlinger, som et redd dyr trengt opp mot en vegg. Jeg ble mer engstelig, utålmodig og elendig når jeg så hvordan hun måtte trekke seg tilbake, sakte men sikkert. Det stygge i meg ble prosjektert på henne, skammen økte, og hullet ble gravd dypere. Etter hvert så følte jeg meg maktesløs mot den indre frykten. Jeg prøvde til og meg å senke skipet i stedet for å snu det. Frykt er virkelig noe som kan bli til et monster uten begrensninger.
Etter hvert måtte hun si at nok er nok, og ærlig talt er jeg ikke sint. Helt motsatt faktisk. Styrken hun ga til meg ble brukt opp, og hun måtte gjøre alt hun kunne for å beskytte seg selv. Jeg er stolt, fordi hun var sterk nok til å gjøre det. Selv om bruddet har vært den mest smertefulle opplevelsen i mitt liv, er jeg også takknemlig fordi det tok meg til det vendepunktet jeg trengte for mine egne problemer. Det krevde bare tapet av det mest enestående og fantastisk menneske jeg noen gang har kjent. Ved å dra, ga hun meg sjansen til å finne mitt ekte selv. Nå jobber jeg hver dag med å bli mennesket jeg ønsker jeg kunne ha vært da, og jeg skal aldri ta for gitt at hun ga meg den sjansen. Hun reddet meg for andre gang.
Det var hennes tur å lage en vegg mellom oss, og det har tatt all styrken min å respektere avstanden hun trenger for å fokusere på seg selv. Selv om jeg ville gjort alt for å ha en sjanse å vise hvem jeg faktisk er, hvor takknemlig jeg er og hvor mye det betyr, vet jeg ikke om jeg blir gitt muligheten til å gi tilbake en bitteliten del av det hun ga meg. Men jeg har kjærlighet og håp i hjertet mitt for første gang på så mange år, og vil tro på at hun kommer til å se hvor dyptgående endringene har vært. Psykiske lidelser tar mange former, men hvis jeg har lært en ting så er det at livet kan endres til det bedre i løpet av en veldig kort periode. Det er opp til oss å ta lærdom av det, å ta det første steget.
Nå skriver jeg på den samme dagen mora mi forlot jorden for fire år siden. Det er snart ettermiddagen og jeg har enda ikke spist. Bruddet har påvirker spisevanene mine betraktelig, og noen dager så spiser jeg kun for å få nok næring i meg. Jeg har alltid vært utrolig glad i mat, men jeg går ned i vekt nok til å se det i speilet og kjenne det i buksene mine. Jeg har til og med tatt kontakt med ROS for å få hjelp. Jeg ville sagt til henne – nå forstår jeg hva du mente når du sa at det gjør vondt å spise når du ikke er sulten. Det stemmer. Jeg forstår vel ganske mye for aller første gang nå. Det er rart hvor fort perspektiver kan bli snudd på hodet. Jeg tenker på dette og håper så inderlig at hun sitter igjen med kjærlighet for seg selv.
Jeg håper du som leser dette kan lære noe av historien min, kanskje finne litt lys i mørket vi deler sammen i disse dagene. Jeg har måttet tilgi meg selv for å kunne begynne med sorgprosessen. Jeg håper du kan tilgi deg selv for alle gangene du føler du ikke har oppnådd ditt beste. Jeg har tro på at du kommer til å se styrken i deg selv. Jeg har tro på at du aldri kommer til gi opp. Du er ikke lidelsen din, og jeg vet at det finnes en dag i framtiden når du også vil ha kommet så langt at du aldri kan gå tilbake, du heller. Det du sliter med kan bli erstattet av noe sterkere, modigere – en styrke du kan bruke til å hjelpe andre i framtiden. Helten viste meg at det er mulig, og jeg sitter nå med håpet at faktisk alt er mulig. Jeg heier på deg. Jeg er helt sikker på at du vil oppdage at du er en helt, du også.
Kyle
