Når man er bekymret for om noen har en spiseforstyrrelse, er det viktig å uttrykke sin bekymring. Vi i ROS har satt opp noen råd som kan være til nytte når man vil ta bekymringssamtalen med den man er glad i.

  • Ta samtalen når du er i en rolig sinntilstand. Når vi er oppskaket, stresset, urolig, sinna og lignende. vil dette ofte prege måten vi ordlegger oss på, og man kan lett bli anklagende eller tillegge personen egenskaper som han/henne kanskje ikke kjenner seg helt igjen i. Dette kan være uheldig, og medføre at man ikke får innpass- selv om man mener det godt. Vær derfor rolig når du tar samtalen – da blir det lettere å stå i reksjonene som eventuelt kommer også.
  • Ta samtalen et sted med fred og ro, og hvor man ikke blir avbrutt eller forstyrret. Sett også av god tid- ikke ta det 15 min før du må av gårde til neste avtale, sett av tid i tilfelle du kommer i posisjon til en god samtale.
  • Vær tydelig på hvorfor du er bekymret. Vær ærlig. Å snakke rundt grøten eller i koder vil fort bli gjennomskuet. Hvis du er ærlig og går «rett på sak», øker sjansen for at han/hun åpner seg og vil fortelle.
  • Legg vekt på hva DU har observert og hvordan vedkommende har det. Ofte vil det være flere ting vi har lagt merke til enn endringer knyttet til mat, vekt og lignende. Har humøret endret seg? Har det sosiale endret seg? Ofte vil man kunne legge merke til at vedkommende på en eller annen måte ikke har det så bra lengre- kanskje man er mer trist, stresset, sinna, nedstemt, tilbaketrukken? Legg vekt på disse tingene fremfor å kommentere vekt og mat. F.eks.: «jeg har lagt merke til at du ikke ler så mye lengre, og at du er mye for deg selv. Dette bekymrer meg, og jeg lurer på hvordan du har det? fremfor «du spiser altfor lite for tiden! Du er blitt tynn og jeg mistenker at du slanker deg!».
    Hvordan du ordlegger deg kan være av stor betydning. Ønsker man en god dialog anbefaler vi å legge vekt på hva du har observert, og hvordan du tolker situasjonen, samt fokusere på vedkommende sin psykiske helse.
  • Vær ydmyk, åpen og undrende. Om vedkommende er i en startfase eller i en fase hvor man opplever mye mestring ved atferden sin, vil man være lite mottakelig for ytre kommentarer og bekymringer. Det kan være lurt å starte med setninger som «mulig jeg tar feil, men …», eller «jeg vet jo ikke akkurat hvordan du har det, men det er noe som gjør meg bekymret …». Om vi er undrende i forhold til hvordan den som er bekymret for har det, i stedet for å tenke at vi har svaret, har vi med oss ydmykhet og åpenhet. Ved avvisning- ikke bli anklagende, men fortell at du er her om vedkommende ønsker å prate, og gjerne at du er bekymret- noe som gjør at du ønsker å følge dette opp videre.
  • Vær forberedt på å bli avvist. Som nevnt ovenfor er det vanskelig å bli konfrontert eller spurt ut om ting man opplever som noe positivt, eller som noe man «trenger» for å mestre vanskelige tanker og følelser. Ha i mente at vedkommende kanskje ikke er kommet dit hen at man ser at atferden er mer destruktiv enn den er positiv. Noen trenger tid til å finne ut av dette, og det er dessverre lite du som pårørende konkret kan gjøre for å fremskynde denne prosessen. Vær derfor klar over at man de første gangene ofte vil bli avvist. Vedkommende kan bli sinna, lei seg, frustrert, oppgitt, le, bagatellisere og så videre. Dette er normalt. Si gjerne da at du forstår at dette er vanskelig, eller at du kanskje tar feil. Men at du holder døren åpen, og at du er tilgjengelig om vedkommende ønsker å prate. Til tross for eventuell avvisning, er bekymringssamtalen viktig. den starter ofte en prosess og blir en motvekt mot sykdomstanken. Bekymringen du ytrer kan ses på som et frø som blir plantet. Frøet trenger tid på å vokse, men kan etter hvert vokse og bli den bekreftelsen personen trenger for å våge og be om hjelp.
  • Oppfordre til å oppsøke hjelp. Fortell vedkommende at man ikke trenger å ha det slik, og at det finnes god hjelp å få. Man kan få det bedre med seg selv, men mange trenger profesjonell hjelp. De fleste med spiseforstyrrelser og relatert problematikk trenger mindre terapeutisk hjelp for å bli frisk. Det vil si at de fleste klarer å snu sin destruktive atferd ved hjelp av psykolog på en lokal BUP/DPS. Den vanlige gangen i behandlingsapparatet er at man oppsøker sin fastlege og ber om en henvisning til psykolog. Dersom man ønsker mer informasjon om behandlingsgangen, og/eller noen å snakke med mens man venter på behandling er man velkommen til å bruke oss i ROS. Man er selvsagt også velkommen til å prate med oss i ROS under og etter eventuell behandling.

NESTE AKTIVITETER

7. mars 2024
Bergen
Åpen pårørendegruppe
13. mars 2024
Trondheim
Åpen pårørendegruppe
4. april 2024
Bergen
Åpen pårørendegruppe
8. april 2024
Oslo
Åpen pårørendegruppe

ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser er et lavterskeltilbud og en interesseorganisasjon for alle som er berørt av problematikk rundt mat og kropp – for de som har eller har hatt en spiseforstyrrelse, og for deres pårørende.

Vi bruker Cookies for å forbedre brukeropplevelsen av sidene. Les mer om personvern & cookies her.