Bekymringsamtalen

Det er helt vanlig at personen man er bekymret for viser stor motstand mot å innrømme at h*n har et problem. Kanskje opplever personen ennå stor mestring, og anser ikke selv atferdsog tankemønstrene sine som problematiske eller destruktive. Etter hvert som personen begynner å oppleve problemer med mønstrene sine, vil det bli lettere å nå frem med bekymringer (dette kan ta tid).

Det kan også være at personen man er bekymret for innerst inne vet at h*n har et problem, men unngår problemet ved å la være å prate om det. kanskje forstår ikke personen selv dybden i problemet, eller hva det egentlig dreier seg om. Det kan være vanlig å ikke kjenne seg igjen i det å «ha en spiseforstyrrelse». Derfor kan det i begynnelsen være bedre å snakke om «problemer med mat eller trening», «vanskeligheter med maten», eller lignende.

Pårørendes store utfordring er ofte at de ligger et hestehode foran den syke. Det er derfor viktig at pårørende fortsetter å gjøre de vanlige og normale tingene sammen med den de er bekymret for. Kanskje vil den syke selv etter hvert oppleve at noe er annerledes eller rart i disse situasjonene, og da åpne opp for å snakke om det som er vanskelig.

Det kan være lurt å skaffe seg mest mulig kunnskap om og forståelse for hva en spiseforstyrrelse egentlig handler om. Kunnskap om lidelsen kan bidra til at du føler deg tryggere og får en større forståelse for når det er passende å ta opp dine bekymringer.

Aksepter og være forberedt på at personen du er bekymret for kan reagere med sinne gråt eller ikke ønsker å snakke med deg. Ved stor motstand kan det være fornuftig å avvente lit, for på et senere tidspunkt å ta opp dine bekymringer.

Husk: Aggresjon er spiseforstyrrelsen!