All Posts By

Nina Hvidsten

Rekordår for ROS

By | Aktuelt

2018 ble et nytt rekordår for når det gjelder aktivitet og besvarte henvendelser hos ROS. 

I løpet av året besvarte vi over 7000 rådgivningshenvendelser og vi fortsetter økningen vi har sett de siste årene. Vi ser dette som et tegn på at stadig flere kan få hjelp. Gratis hjelp fra noen som forstår, uten behov for henvisning og uten ventetid.

En annen viktig tendens, er økningen i henvendelser som gjelder overspisingsproblematikk. I 2018 omhandlet 31 % av henvendelsene våre overspisingsproblematikk, mot 19 % året før. ROS har jobbet målrettet for økt oppmerksomhet, kunnskap og ikke minst tilbud til personer med denne problematikken. Økningen viser at vi lykkes, selv om det fremdeles er en lang vei å gå.

Vi har i tillegg en veldig stor økning i antall frivillighetstimer og er uendelig takknemlig for de over 7000 timene frivillige har bidratt med på chat, telefon, e-post, individuelle samtaler, stands og andre aktiviteter. Tusen hjertelig takk!

Vi har også en godt besøkt nettside med over 100 000 besøk og, over 11 000 følgere på Facebook og over 2000 følgere på Instagram.

 

Vi takker alle våre støttemedlemmer som bidrar til å gjøre dette mulig. Er du enda ikke medlem kan du enkelt bli det her.

 

Utenfor meg selv

By | Med egne ord

«Dans, dans, dans oppå bordet, ut av seg selv opplevelse» var en hit for en del år tilbake. Det er litt sånn det er, bortsett fra at jeg danser ikke på bordet.

Jeg er utenfor meg selv. Jeg forstår hva som skjer når stemmene i hodet begynner å mase om mat og regler med det samme jeg slår opp øynene. Enten det er på morgenen eller midt på natten. Jeg vet de gjør det for å kontrollere meg. Akkurat som jeg kan riste på hodet, når jeg ser meg selv legge det jeg har lyst på tilbake i butikkhyllen og går for å betaler det som er lov. Det som gir litt mer ro i sjelen. Så kan jeg glede meg over at «spis minst mulig stemmen» er fornøyd fordi jeg gjorde som den sa, og at jeg er fornøyd fordi jeg mestret det. Stemmen skryter, for så å trekke seg tilbake og bli stille.. en stund. På hjemveien kan stemmene i hodet begynne å diskutere om det jeg kjøpte var så greit allikevel… «du må jo ha noe mer enn knekkebrød med ost» kan «spis alt du kommer over» si.. «er du vittig?» svarer «spis minst mulig»  «du vet jo hvorfor hun skal holde seg til dette i dag, det er jo fordi du lurte henne til å spise middag i går. Nei, knekkebrød i dag – i morgen sender jeg henne litt mer fedmefølelse, så får vi se om det faktisk også blir et par dager til».

Jeg kan rekke opp hånden for å si noe, men det hjelper ingenting – så jeg aksepterer, for da får jeg mer ro i hodet. Faller jeg for fristelsen, må jeg ALLTID betale. «Spis minst mulig» har fullstendig overtaket. Planlegger for meg, veier for og i mot. Ekstrem ambivalens.

Spiser jeg noe fra nei-listen, må jeg rette opp. Spiser jeg noe fra ja- listen, er stemmene mer rolig. Ja-listen er mager, det er ikke en gang sikkert at jeg vet om noe er ja eller nei før jeg ser det, eller aller helst puttet det i munnen, og kjenner reaksjonen kroppen min sender meg. Alt fra mestring, til ekstrem fedmefølelse. Fordi – det som stod på ja-listen i går, står ikke nødvendigvis der i dag.

Det kommer an på hva jeg har spist ellers i uken, eller hva jeg har tenkt å spise senere, og ofte hva jeg kunne tenkt meg å spise. Tenker jeg frem i tid og at det hadde vært deilig med en god biff, med fløtegratinerte poteter og en mektig god hjemmelaget saus, blir middagen den dagen knekkebrød. Til nød kan fornuften min snike inn et glass med melk og rikelig oboy i. Fordi fornuften min vet, at går vekten lenger ned nå, så har jeg ikke fornuft mer. Da har spiseforstyrrelsen slukt den. Fornuft er nemlig det beste den vet. Jo mindre fornuft jeg har, jo mer overtak for den.

Så, ja. Jeg gjennomskuer spiseforstyrrelsen og det den gjør med meg. Jeg har kunnskap, jeg forstår hva som skjer og jeg vet når det skjer. Jeg vet i hvilke situasjoner stemmene i hodet blir høyere, og jeg vet akkurat når jeg er svak nok til å lystre dem fullstendig. Jeg er jo tross alt en voksen fornuftig jente på 45 år. Men selv om jeg vet, selv om jeg kan og selv om jeg ser – så klarer jeg ikke å motstå eller ta tak.

Fordi, når jeg er svak, nede og ulykkelig – fordi hverdagen ellers føles umulig å mestre. Når alt annet er mørkt. Når livet mitt er så langt fra det jeg drømte om som barn, når jeg mislykkes og ikke mestrer noe.

Da tenner spiseforstyrrelsen et lys som den gir meg til å ha i ene hånden, og den er selv skjoldet som jeg kan holde i den andre. Sammen med regimet den har gitt meg, løfter den meg igjennom alt det vonde. For det eneste som står i hodet mitt da, er det den forteller meg om mat og regler og hvordan mestre dette. Vekten bli kompasset mitt på hvilken vei jeg skal gå. Da kan jeg føle meg sterk igjen. Samtidig så vet jeg jo at den har fullstendig overtaket.

Spiseforstyrrelsen er redningsmannen og min beste venn, men jeg må alltid gjøre som den sier for å beholde det vennskapet.  Dessverre er det så lett å gjøre det, når det bidrar til at de andre vonde tingene i livet mitt holder seg unna.

Akkurat nå tør jeg nesten ikke tenke på hvordan det skulle vært å bli frisk. Samtidig som det eneste jeg ønsker er å bli frisk. Å kunne spise maten min i fred og med glede, eller å kunne handle uten kaos i hodet. Men samtidig igjen – er jeg redd for å bli helt alene i mørke.

Jeg har gått til ROS en stund nå, samtalene gjør meg godt. Jeg får vite at jeg er ikke gal, selv om om jeg nå tør å si høyt at jeg har stemmer i hodet. Hos ROS får jeg hjelp til å normalisere «galskapen» og vite at jeg er ikke alene, selv om det føles sånn.

 

Benedikte

 

 

Eg skal aldri dit, men er redd for det

By | Med egne ord

Eg har ein ting eg deg må fortelje
Tenkjer eg framleis ikkje ned deg skal delje
Noko du framleis ikkje veit
Dette, det er vel kanskje ugreitt

Disse tankane, no eg vidare ikkje skal ha åleine
Du får kva du vil om dette meine
Det er meir eg med deg ikkje å dele har tort
Eit prosjekt å komme ut av så stort

Kanskje du no blir overraska
Er det ein  ting eg no skal, av me maska
Eg veit ikkje korleis du vil reagere
Berre du veit det i dette diktet, ikkje fleire

Eg håpar greitt du tar det
Ingen andre om dette nokon veit
Ein eteforstyrring eg er edd eg kan eller holder på å utvikle
Med noko eg så og si alltid med sit å fikle

Har hatt vekttap, og frykt for å leggje på meg
Hjelp eg no verkeleg vil hente frå deg
Tankar om at eg er ei tjukk og feit overvektig jente
Mykje i ein periode eg så mykje trente

Nokon reglar forbunden til måltider, trening og mat
Ein mage eg vil ha flat
I periodar, overdriven trening
For meg, eg har med alt dette ein meining

Opptatt av korleis kroppen ser ut og er
Ei anna jente eg enn deg (eg) ser
Opptatt av kva mi vekt viser
Med det, eg ikkje bestandig mykje eg spiser (et)

Dette, ein eteforstyrring, er kanskje min største frykt
Du har med deg eit lys i ei lykt
Ein eteforstyrring, eg vil eigentleg aldri dit
Men følar meg framleis veldig feit

 

Tuva

Ny film: Det vises ikke utenpå

By | Aktuelt

Vi er veldig stolt av å kunne presentere vår nye film «Det vises ikke utenpå».

Se den her: https://www.youtube.com/watch?v=270GEBMeJE0

Stereotypier og myter

«Spiseforstyrrelser rammer bare jenter».
«Alle som har en spiseforstyrrelse er undervektig». «Spiseforstyrrelser handler om kroppens utseende».
«Det går ikke an å bli frisk fra en spiseforstyrrelse».

Dette er eksempler på noen av de mest utbredte mytene som eksisterer omkring spiseforstyrrelser. At slike misforståelser eksisterer, har mange negative og alvorlige konsekvenser. En av de mest uheldige er at de konstruerer en del stereotypiske trekk som for omverdenen kan oppfattes som kriterier for å være syk. I verste fall kan dette bidra til at pårørende og andre som har mulighet til å fange opp personer som sliter, fokuserer for mye på slike usanne sykdomskriterier. Dette kan føre til at mennesker som er syke uten å falle inn under disse kriteriene, ikke blir fanget opp eller tatt på alvor fordi det ikke «ser ut» som at de har en spiseforstyrrelse.

Sannheten er at de fleste som har, eller er på vei til å utvikle en spiseforstyrrelse, ikke vil kunne passe inn i noen av disse stereotypiske trekkene. Sykdommen rammer på tvers av både kjønn, alder og vekt, og de underliggende årsakene til at en person utvikler sykdommen, er svært sammensatte. Felles for alle er at mat har blitt en logisk mestringsstrategi for å håndtere vanskelige følelser. Den har blitt en måte å kontrollere noe på, en flukt eller distraksjon fra det som er vondt. Dette er vanskelig for andre å få øye på. Spiseforstyrrelsen vises ikke utenpå.

Skjeve fremstillinger av sykdommen

En av årsakene til at slike myter og misforståelser fortsetter å eksistere, kan være den skjeve fordelingen av fokus de ulike spiseforstyrrelsene får – både i behandlingsapparatet, i media og i samfunnet generelt.

Særlig media har de siste årene hatt stort fokus på åpenhet rundt psykiske lidelser, og flere profilerte personligheter har stått frem med sine egne erfaringer med spiseforstyrrelser. Likevel ser vi tendenser til at det er de mest dramatiske tilfellene som fremstilles – gjerne tilfeller der synlig undervekt, før/etter-bilder og vekttall står sentralt. Fremstillinger som dette vil bidra til å opprettholde de mytene som allerede eksisterer omkring lidelsen i samfunnet, og fortsette å gi et falskt bilde på hvordan en som er syk ser ut. I tillegg bidrar denne skjeve fremstillingen til økt skam og stigmatisering for de brukergruppene som ikke er representert.

Som brukerorganisasjon har ROS derfor et stort ansvar for å spre riktig informasjon om spiseforstyrrelser, og å vise mangfoldet av hvem og hvordan de rammer. I tiden fremover skal vi derfor ta et oppgjør med de mest utbredte mytene.

Animasjonsfilm

Med støtte fra ExtraStiftelsen har ROS vært så heldig å få samarbeide med det anerkjente byrået Mikrofilm, som har laget en animasjonsfilm om tematikken. Filmen har som mål å formidle riktig informasjon om sykdommen til befolkningen. I arbeidet med å forme filmens budskap har det vært viktig for oss å ta valg som skal gi et mer nyansert perspektiv på hva spiseforstyrrelser er, og vise sider som bryter med de mest utbredte misforståelsene.

Hovedpersonen i filmen er en ung mann. Vi får ikke vite hvilken spiseforstyrrelsesdiagnose han har, men har valgt å fokusere på de mekanismene som er felles for alle diagnosene. Det har også vært viktig for oss å synliggjøre den ambivalensen som mange som lider av spiseproblematikk har til å bli frisk. For pårørende og utenforstående kan det være vanskelig å forstå at spiseforstyrrelser for mange er en venn i begynnelsen – noe å holde fast ved som gjør at de klarer å mestre det som er vanskelig. Det har også vært svært viktig for oss å vise at det finnes hjelp å få, og at det er mulig å bli frisk.

Filmen retter seg i hovedsak mot alle som kan komme til å stå nær en person som er berørt av spiseforstyrrelser. Vi ønsker å formidle at man kan lide av en spiseforstyrrelse, eller ha et anstrengt forhold til kropp og mat, selv om det ikke nødvendigvis er synlig for omverdenen.

Med dette budskapet ønsker vi å oppfordre pårørende i form av familie, lærere, helsesøstre og andre som har mulighet til å fange opp den som er syk, til å se forbi ytre faktorer som kjønn, alder eller vekt, dersom de er bekymret for noen. Det er mange som kan ha det vanskelig – uavhengig av hvordan han eller hun ser ut utenpå.

 

 

Veien til fri(sk)het

By | Med egne ord

Etter mange år fanget i spiseforstyrrelsen, nådde jeg bunnen. Jeg fikk mitt eget liv langt opp i halsen og orket ikke én dag til. Dette mørket tok nesten knekken på meg, men det var også det som fikk meg til å forstå at jeg måtte komme meg videre, og ikke minst at jeg trengte hjelp til det. Den dagen startet min vei til frihet, som også har blitt min vei til frisket. Jeg er en tenkende sjel med mange refleksjoner, og de har ikke akkurat blitt færre i løpet av denne prosessen. Må jeg være frisk for å være fri? Er jeg fri når jeg er frisk? Hva vil det egentlig si å være fri(sk), for meg? Dette er spørsmål som har dukket opp underveis. Kanskje har jeg ikke helt funnet svaret på dem enda, men ett og annet har jeg likevel lært så langt.

Spiseforstyrrelsen og jeg har kjent hverandre lenge, veldig lenge. Vi har både vokst og utviklet oss- sammen, og vi har på en måte tilpasset hverandre. Den har vært min bestevenn og min verste fiende på samme tid, den har hjulpet meg fremover, men den har også dratt meg tilbake og stengt meg inne. Jeg har opplevd å bli gitt noe av spiseforstyrrelsen, spesielt kontroll, mestring og trygghet. Jeg følte at den så meg og forsto, og når alt føltes kaotisk gav den meg styrke og omsorg. Jeg har også opplevd å miste noe, for etter hvert begynte den å ta. Først og fremst tok den friheten min! Den har tatt tid og energi, konsentrasjon, fleksibilitet, muligheter og helt sikkert relasjoner- for å nevne noe.

Jeg har gått noen skritt på denne veien mot fri(sk)het de siste tre årene, men hvilke erfaringer sitter jeg igjen med så langt? Jeg kan bare svare på hvordan jeg selv har opplevd det, men ofte lurer jeg også på hvordan det har vært for de rundt meg- både de som har hjulpet meg og de som står meg nær. Å skulle bli frisk og fri høres jo flott ut, tenker i alle fall jeg. Endelig få komme bort fra det som ødelegger, og bare ha det fint. Men er det egentlig det som er realiteten? Jeg har vel heller erfart at det ikke stemmer helt. Av og til dukker det opp blomster langs veikanten og sol på himmelen, og til stadighet står det noen gode venner der som heier meg fremover, men det er storm, uvær og dårlig sikt som har dominert mest.

Store deler av denne tiden har jeg hatt noen å gå sammen med, og det tror jeg har vært helt avgjørende for fremskritt. Det siste året har jeg fulgt et behandlingsløp og dermed fått veldig tett oppfølging. Det har vært noen der som har pushet meg opp de bratteste bakkene, hjulpet meg over de vanskeligste hindrene og gitt meg en hånd når jeg har falt.

For noen uker siden hadde jeg den siste behandlingstimen, og behandler avsluttet med å si: «Gå ut og lev livet!». Det var en fin samtale og en fin dag, og den første tiden etterpå hadde jeg det også fint. Eller hadde jeg det? Plutselig stod jeg der, alene, uten helt å vite. Det var både nytt og frustrerende. Jeg var jo så vant til å ha det vondt, og da visste jeg i alle fall hvordan jeg hadde det. Det var på en måte en trygghet i det. Nå hadde jeg det ikke sånn lenger, men hvordan hadde jeg det da? Hadde jeg det bra, eller hva vil det egentlig si å ha det bra?

En lang stund har jeg følt at jeg har ligget litt på midten, og hverken nådd bunnen eller toppen. At jeg egentlig ikke har kommet noen vei, selv om jeg har jobbet hardt. Til slutt søker jeg kanskje det vonde selv, for å ha noe å holde fast i. At jeg bare må nå bunnen, for å kunne sparke ifra. At jeg bare må ha det litt vondt først, før jeg kan fortsette videre. Og selv om spiseforstyrrelsen begynte å ta, sluttet den aldri å gi- dermed må jeg også gi avkall på noe som føles bra for meg.

Tidligere har jeg nok tenkt at det finnes et mål der fremme, at jeg en dag er ferdig. Det kan jo være tilfellet, men jeg vet likevel ikke helt om det er en lur tankegang for min del. Det kan nemlig fort bli til at jeg bare må klare å holde ut- men med manglende tidsramme blir det vanskelig å få til. Derfor tror jeg ikke dette er et prosjekt lenger. Jeg tror ikke det egentlig finnes noen endelig topp, jeg tror denne veien er selve livet (mitt). Den er ikke rett, men full av bakker og humper og svinger. Kanskje blir den mer stabil med tiden, ikke så tung? Noen ganger går det bakover i stedet for fremover, andre ganger står det nesten helt stille. Dette er en vei som blir til mens jeg går, og derfor må jeg hele tiden holde meg i bevegelse! Det er kanskje det viktigste å huske på, men også noe av det mest slitsomme. Av og til skulle jeg så gjerne hatt en pause, et pust i bakken- men da blir jeg fort sittende fast.

Det er ikke så god sikt på denne veien- jeg ser ikke langt frem, og jeg vet ikke helt hva som kommer. Kanskje det å ta tilbake kontrollen først vil oppleves som å miste den igjen? Det er vel noe med det å tørre å satse- her som i andre lignende situasjoner. Tørre å lene seg helt inn, gå fremover med begge beina, møte det som kommer med mot og tro. Og noen ganger trenger man hjelp, og det er helt greit å ha en hånd eller to å holde i.

Kanskje leder denne veien til friskhet, kanskje til frihet- kanskje til begge deler. Det finner jeg bare ut ved å fortsette å gå, ved å tørre, og ved å ta imot den hånden når jeg trenger den. En ting jeg derimot har lært allerede, er at man ikke er ment til å gå på livets vei alene, men at spiseforstyrrelsen ikke er den beste følgesvennen.

 

Elisabeth Skeie

 

^