was successfully added to your cart.

Handlekurv

Med egne ord

Alltid for tidlig å gi opp

I skrivende stund sitter jeg i sofaen hjemme hos mine foreldre. Jeg kjenner at magen klemmer litt i livet rundt buksekanten. Jeg har en tanke som jeg har måttet leve lenge med, men som med tiden er blitt mindre høylytt. Tanken er mer som et svakt ekko fra fortiden. Jeg vet hvor den stammer fra, jeg vet at det er et resultat av andres syn på min egen kropp som etter hvert ble omdannet til mitt syn på egen kropp. Viktigst av alt vet jeg at tanken ikke er sann. Så hva er denne tanken? Grunntanken  er at det ikke er plass til meg, at jeg er for stor og annerledes. Men det er flere utgreninger fra grunntanken. Det som er annerledes når jeg får disse tankene i dag er at jeg registrerer dem, anerkjenner hvor de kommer fra, men klarer så å motsi dem. Mobberne er ikke her i dag, så hvorfor skal jeg gå i deres ærend å mobbe meg selv? Det ville være ytterst urettferdig. Likevel er det akkurat det jeg har gjort i over 10 år. Men nå har jeg tatt et oppgjør med meg selv og sagt at nok er nok. Men det har vært en lang prosess og jeg er fremdeles i prosess.

Jeg kjenner på en indre glede for i morgen skrives jeg ut fra Psykiatrisk etter 27 ukers innleggelse. Jeg er ikke friskmeldt, men jeg er utrustet til å ta vare på meg selv. Endelig kan jeg stole på meg selv og mine egne impulser. Det føles som en stor milepæl og endelig igjen ha evnen til å ivareta meg selv.

Etter å ha blitt så lei av å telle kalorier og kaste opp underkastet jeg meg spiseforstyrrelsen og sluttet å spise. Heldigvis klarte jeg å uttrykke meg skriftlig til min daværende behandler om situasjonen slik at det kunne bli satt i gang tiltak. Tiltaket ble innleggelse på en DPS. Før jeg ble lagt inn sa jeg til mamma at ”det blir nok ikke så lenge. De kommer sikkert til å se rart på meg og lure på hvorfor jeg blir innlagt. Jeg er nok ikke syk nok.” Min mor lo da jeg sa dette fordi hun trodde at jeg spøkte. Nå klarer jeg selv å se humoren i dette for jeg var mer enn ”syk nok” til å være der og jeg hadde lik rett som alle de andre til å være der og få hjelp.

I begynnelsen av behandlingen så hørte jeg en kontinuerlig og høylytt brøling fra spiseforstyrrelsen inni meg. ”Hvordan kunne du gi deg? Bare vent, jeg kommer å tar deg en dag. Du kommer til å savne meg.” Og jeg trodde på den. Så jeg var lydig overfor behandlingsopplegget, men lydig overfor spiseforstyrrelsen ved å unngå næringsopptaket på alle mulige måter; oppkast, trening, kasting av mat. Jeg kjente ikke meg selv igjen. Jeg er egentlig kjent som en pliktoppfyllende og ærlig jente. Og det var jeg jo egentlig til en viss grad på mitt sykeste også, men overfor hvem? Behandlere eller spiseforstyrrelsen? Det ble prøvd ut forskjellige tiltak for å hjelpe meg. Det ble satt i gang oppfølging før, under og etter måltidene. Likevel var spiseforstyrrelsen smartere enn miljøpersonalet. Men til syvende og sist ble det avslørt på vektkurven. Hele veien gikk det i rykk og napp. Hadde jeg gått ned i vekt så kunne jeg ta i et tak og gå opp i vekt. Gikk jeg opp i vekt, så var det nesten forutseende at jeg gikk ned uken etterpå. Så det tok meg 6 måneder å gå opp de kiloene jeg hadde mistet. Men jeg tok kampen og endelig kan jeg se målstreken.

Denne gangen jeg kjemper mot den fienden som spiseforstyrrelsen er så har jeg bestemt meg for at jeg skal bli helt frisk. Jeg kommer ikke til å nøye meg med å bli nesten frisk. Det er helt ok at det tar den tiden det tar, men målet er likevel å bli helt frisk. Jeg er nå ved en sunn vekt og får i meg tilstrekkelig næring, så nå får kroppen nok næring til at hjernen fungerer optimalt og følelsene igjen har våknet til live.  Jeg har et godt stykke arbeide igjen, men det er jeg villig til å arbeide for. Nå er fokuset fremover å klare å bli fornøyd med kroppen min. Tidligere har jeg distansert meg til den på alle mulige måter, både fysisk og følelsesmessig. Jeg har kalt den for ”den kroppen”, fremfor ”min kropp”. Jeg har nå forstått at kroppen min har en funksjon. Om jeg ønsker å reise til Australia, eller dra å ri så er det et samarbeid mellom meg og kroppen, vi er et team. Kroppen er en del av meg og jeg er en del av kroppen.

Jeg ser frem til fortsettelsen og gleder meg til å se resultatet. Foreløpig gir jeg meg selv en klapp på skulderen for å endelig være klar til å leve livet igjen.

Mitt viktigste råd til andre medkjempere er: det er alltid for tidlig å gi opp! Om du en periode ikke klarer å tenke det, så la andre få lov til å bære håpet for deg.

Mitt nest viktigste råd: våg å åpne deg opp for menneskene rundt deg og stol på at de vil tåle det du forteller, at de vil tåle hele deg. Det er mange som ønsker å hjelpe, men det er kun du selv som kan gi dem tillatelse. Selv erfarte jeg at når jeg etter lang tid faktisk klarte å åpne meg opp så fant jeg en helt annen styrke til å kjempe kampen, nettopp fordi jeg hadde en hel hær av omsorgsfulle medhjelpere.

Og: glem aldri humoren! Da jeg var på mitt sykeste og i en reernæringsprosess kjøpte jeg meg en kopp hvor det stod ”keep calm and eat”, selv om jeg hadde angst som lå utenpå kroppen min så ble jeg beroliget av å bruke galgenhumor.

Jeg kjenner fremdeles magen klemme mot buksekanten, det får hjertet mitt til å banke litt fortere, men det er helt ok. Jeg har bestemt meg for at det er ikke jeg som skal passe buksen, det er buksen som skal passe meg og det gjør den nå. Den henger ikke lenger på rumpa, men den sitter som et skudd.

Anonym

^