Med egne ord

Å være aleine med en ubuden gjest

Ofte når en snakker om å ha spiseforstyrrelser, snakker en om å ha en ubuden gjest på besøk. Den ubudne gjesten har kommet hjem til deg, dagen blir til sen kveld, men gjesten vil bare bli, bli og bli. Det er litt deilig med besøk (jeg skal innrømme det), men mest slitsomt. Den ubudne gjesten kommenterer alt du gjør, hva du gjør riktig og hva du gjør galt. Dere er flere hjemme, men det er bare du som hører den ubudne gjesten. Og det er du aleine som må gjøre det litt ubehagelige, det litt skumle, å be gjesten gå hjem. Du mot gjesten, mot spiseforstyrrelsen. Be den gå hjem (be den dra til helvete). Å gjøre akkurat det er bare så innmari vanskelig.

Jeg har spiseforstyrrelser. Eller, jeg er egentlig ganske ferdig med det. Har hatt det i over fem år. Har periodevis følt meg helt frisk og i andre perioder spydd hver eneste dag i flere måneder. For meg kom forvirring og lav selvfølelse i uttrykk ved redsel for at mat er farlig og ville gjøre meg syk (ikke økologisk for eksempel), mer enn å ikke spise eller å kaste opp. Jeg har vært deltaker på Multifamiliegruppe, i regi av Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser, Nordlandssykehuset i Bodø, et behandlingstilbud til den med spiseforstyrrelser og familien/de nærmeste pårørende. Seks samlinger i løpet av ti måneder, den første høygravid, den tredje med en seks ukers baby sugende på puppen. Og dette er mitt heiarop til denne type behandling.

På multifamiliegruppe er det flere deltakere sammen med sine nærmeste. Det kan være mamma, bestefar, onkel, bestevenn, kjæreste eller storebror. Det er familie og venner som vil være der for deg. De får informasjon om sykdommen, og alt som følger med av skyldfølelse, skam og annet drit. Familien får ved hjelp av kunnskap bedre forståelse av hvordan du har det og hvordan de kan gi støtte. Deltakere og familie deler erfaringer. De, terapeutene og du, dere sammen, skal blant annet finne og tro på denne løsningen: ”Du kan ikke gjøre det aleine, men det er bare du som kan gjøre det.”. Personlig var dette helt vesentlig for meg. Mamma og pappa forsto endelig alvoret og ga meg støtte.

Å ha spiseforstyrrelser er innmari ensomt. Du er aleine det meste av tiden. Med sykdommen og mot den. Jeg var aleine med tankene om at mat som ikke er økologisk gjør meg syk, og ingen forstod. Enten sa de: du er så sunn, du spiser vel bare grønnsaker og tang du. Eller da jeg forsøkte å spise mat ute: dette her er ikke økologisk, Ingrid, haha. Og da skjedde det noe. Jeg handlet sjokolade og is aleine (den verste sorten med mest palmeolje), syklet hjem aleine, spiste opp alt på fem minutter aleine og kastet opp aleine. Jeg var aleine da jeg handlet, da jeg overspiste og da jeg kompenserte. På rommet mitt var jeg aleine. Og med hodet over doen og fingrene i halsen, var jeg aleine på ordentlig.

Når jeg går til samtaler i hjemkommunen min er det bare meg. Det er meg og behandleren min som sitter ovenfor hverandre. Jeg har aldri vært innlagt selv, men jeg kan forestille meg at også det er ganske ensomt. Du har enerom, og det er ikke foreldrene dine som har satt frem frokosten, eller søstera di som banker på døra. Det er noen som jobber, som går hjem til sine egne etter arbeid.

Til bords med venner eller familie, til et måltid, er du helt aleine med hundre kommentarer for og i mot å spise. Den fornuftige deg og den ufornuftige sykdommen jobber mot hverandre kontinuerlig. På samling i Bodø ble dette vist tydelig frem ved hjelp av et rollespill som terapeutene spilte. Personen med spiseforstyrrelser sitter på en stol med ansiktet mot oss deltakere som sitter i en halvsirkel. Bak på personens høyre side sitter det en som spiller de fornuftige tankene og bak på venstre side, men litt nærmere den med spiseforstyrrelser, sitter den som spiller de forstyrrede tankene. Så starter det: ”Bare spis du, du kan ta litt mat, det er ok.” ”Nei, det der er farlig mat, det er ikke økologisk, det er sprøyta helt inn til kjernen.” ”Ta en bit, det går bra, du trenger maten, du trenger energi.” ”Det er ekkelt å spise, også pasta, æsj, jeg ser jo magen din ese ut allerede.” ”Mat er ufarlig, det er helt trygt å spise vanlig mat.” ”Altså, du kan jo kaste opp etterpå.” ”Kom igjen, dette går jo bra, det går bra å spise.” ”Du blir feit. Feit blir du. Se deg selv i speilet og se selv, du blir feit og motbydelig.” ”Dette er helt normal mat, du blir ikke syk av å spise det.” ”Ikke spis. Det er så kvalmt at folk spiser sånn mat. Det er kvalmt. Ekkelt.”

Og sånn går det. Dag ut, dag inn. Rollespillet viser tydelig hvor aleine den med spiseforstyrrelser er med tankene. De rundt forstår ikke hvorfor det er så jævlig vanskelig å spise mat som andre folk. Og det er enkelt å forstå at de ikke forstår. Jeg har heller ikke alltid forstått det. Verken den ene eller andre veien, hvorfor andre kan spise skikkelig sprøyta mat som gjør arbeiderne sterile, eller hvordan jeg ikke klarte å bare gjøre det.

Mat engasjerer fortsatt, men gjør meg ikke syk lenger. På samlingene i Bodø var jeg, helt avgjørende, ikke aleine. Vi var sammen. Familien min var der. Mamma og pappa. Samboeren min satt på stolen ved siden av meg. Nå endelig, etter over fem har, har jeg kommet meg videre. Fordi familien min var med på behandling. Fordi vi sammen fikk kunnskap om hvordan det er å ha spiseforstyrrelser, og sammen så vi den ubudne gjesten. Fordi det ga meg motivasjon, at familien min ville støtte meg på riktig måte i prosessen for å bli frisk. For det er jeg som må si ha det til sykdommen, men det må være noen som vet, som står bak for å heie.

Ingrid Lie Malmquist, 2018

^