Tekst: Line Orvedal og Marianne Clementine Håheim
Å stå nær noen med en spiseforstyrrelse kan innebære en del utfordringer i hverdagen. Dette gjelder uavhengig av hvilken relasjon man har til den syke. Som kjæreste, samboer eller ektefelle kan det være vanskelig å ivareta både forholdet, den syke og seg selv. Alle sykdomsforløp og forhold er unike, men noen generelle råd kan likevel være nyttige å ha med seg hvis man står midt i det.
Kunnskap
En spiseforstyrrelse kan virke både uforståelig og ulogisk for en frisk person. For å kunne samtale om problematikken, vil det å tilegne seg mest mulig kunnskap og informasjon om spiseforstyrrelser derfor være til stor hjelp. En grunnleggende forståelse av hva spiseforstyrrelser egentlig handler om, kan være vesentlig både for partners og den sykes del. Å bli møtt av en partner som prøver å forstå, som stiller seg undrende og våger å stille spørsmål, er som regel til stor hjelp. Dette til forskjell fra å bli møtt med mistanke, råd og formaninger om hva man bør og skal gjøre.
Samtale
Det viktigste man kan gjøre for den syke, er å være en støtte og samtalepartner. Dette er like viktig uansett om det er tidlig i sykdomsforløpet, eller sykdommen har pågått over tid. Mange partnere kan være redde for å adressere spiseforstyrrelsen, i frykt for å såre, virke respektløs eller bli avvist. Husk da at det å sette ord på sine tanker og følelser, og våge å si noe om det som oppleves vanskelig, nesten alltid vil føre mer godt med seg enn taushet. Vilje til å snakke om det viser vilje til å hjelpe. Det å ikke våge å snakke om det, kan fort tolkes av den syke som at man ikke ser eller bryr seg. Dette på tross av at mange med en spiseforstyrrelse ikke ønsker innblanding fra andre, i frykt for å måtte gi slipp på sykdommen.
Å være en støtte innebærer å kunne lytte uten alltid å ha svar eller råd. Å klare å akseptere situasjonen som den er, vil som oftest bidra til mindre konfrontasjon og konflikt i forholdet. Den syke må selv ville bli frisk, og selv gjøre innsatsen som kreves. Partners støtte og oppmuntring på veien vil likevel være helt uvurderlig.
Egne behov
Å leve sammen med noen som har en spiseforstyrrelse, kan over tid være krevende og energitappende. Det kan påvirke hvordan man har det med seg selv og sine omgivelser. Følelser som sinne, frustrasjon og ikke minst maktesløshet er naturlige konsekvenser av en vanskelig livssituasjon. Det er viktig å ta seg selv på alvor og kunne ta en «time out» en gang iblant, for å bruke tid på seg selv. Skal man kunne være til hjelp og støtte for et menneske som strever, trenger man å få utløp for egne tanker og følelser, og å ivareta egne behov. Det kan være til stor hjelp å snakke med utenforstående som har kunnskap om problematikken, eller å oppsøke arenaer der man kan møte andre i lignende situasjon. Tid sammen med øvrige familiemedlemmer eller gode venner er også en viktig investering.
Pauser
Det kan være fruktbart å ta «pauser» fra spiseforstyrrelsen sammen med den syke. Å finne på aktiviteter sammen som ikke handler om sykdommen, kan gi stor gevinst både for forholdet og tilfriskningen til den syke. Den syke trenger å få være seg selv og bli behandlet som noe mer enn en diagnose. Å få være i livet som et «friskt» menneske gir ofte grobunn for motivasjon til å gi slipp på spiseproblemet.
Måltider
Den syke vil som regel oppleve måltider som en utfordring, og kanskje savner du som partner en mer avslappet og hyggelig stemning rundt matbordet. Fordi mat er vanskelig og ofte angstfylt, kan konflikter lett oppstå. Vi anbefaler at man unngår å kommentere type mat og mengde som blir spist eller ikke spist under selve måltidet, og lar samtalen rundt bordet dreie seg om helt andre ting enn mat, vekt og kropp. Det er også viktig at du som partner ikke tilpasser ditt eget kosthold til den sykes. Du må holde fast ved dine vaner og behov, både for å ivareta deg selv, men også for å understreke det friske og normale i en måltidsituasjon.
Komplimenter
Mange nærstående lurer på hva de kan si eller bør unngå å si til den syke. Det å ville gi komplimenter og rose sin partner, er helt naturlig i et parforhold, men å gi kommentarer på partners kropp kan virke mot sin hensikt. Fordi kroppen er så vanskelig, kan det å ta imot denne type komplimenter være svært utfordrende, og ofte vil den syke avvise eller ikke tro på det som blir sagt. I tillegg kan slike komplimenter forsterke den sykes oppfatning av kroppens store betydning. Dette betyr ikke at man skal slutte å gi komplimenter knyttet til utseende, men heller være bevisst på hvordan man uttrykker seg, og unngå å kommentere direkte på kroppen. Viktigere er det å se hele mennesket bak spiseforstyrrelsen, og fremheve personens mange andre egenskaper og ressurser.
Intimitet
Et anstrengt forhold til egen kropp kan gjøre kroppskontakt og intimitet vanskelig. Som partner kan dette oppleves som en avvisning, og som et tegn på manglende interesse og kjærlighet fra den syke. Dette kan være svært utfordrende i et parforhold. Som partner er det viktig å forstå at manglende interesse for kroppslig nærhet er en konsekvens av spiseforstyrrelsen, og ikke handler om selve forholdet. Ha tålmodighet og aksept for at dette hører lidelsen til, og at det ved tilfriskning kan endre seg. Hvis intimiteten uteblir over tid, kan det være behov for å sette ord på problemet.
Som partner er du hjertelig velkommen til å ta kontakt med ROS for råd, støtte og veiledning. Vi er her for alle som er berørt av spiseproblematikk, inkludert pårørende og nærstående. Husk at du ikke er alene, og at det er håp.