13.01.2025
Tekst og foto: Marianne Sæbø
Jeg kaller meg ofte «pensjonert slanker». Etter lang og tro tjeneste valgte jeg å mønstre av. Det kunne fort blitt en livslang karriere. For mange blir jakten på en mindre kropp en kamp livet ut.
I over tretti år holdt jeg på.
Tretti år med kroppsforakt, skam og endeløse forsøk på å få kroppen til å lystre. Tretti år hvor jeg har gått opp og ned de samme kiloene, forsøkt alt av kurer, metoder og dietter. Jeg har telt skritt, kilometer, kalorier og karbohydrater – alt for å bli finere. Sunnere. Tynnere. Mer akseptabel.
Underveis opparbeidet jeg meg et helt kartotek av måter å sørge for at kroppen fikk mindre energi enn den trengte. Men offisielt slanket jeg meg ikke. For slanking funker ikke. Det vet jo alle. Så jeg “tok tak i helsa,” spiste “rent” og drev med “periodisk faste” for å gi kroppen ro. Eller jeg brukte den mest sosialt aksepterte metoden av dem alle: Jeg praktiserte «livsstilsendring». Men alle vi som har vært i dette gamet vet at også det bare er et kodeord for å gi kroppen mindre mat enn den trenger.
Resultatet? Et ødelagt forhold til kropp, mat og trening. Jeg måtte bli over førti før jeg forsto hvorfor trening aldri hadde gitt meg glede. Jeg hadde jo aldri trent uten samtidig å være i kaloriunderskudd eller i et desperat forsøk på å holde vekten nede. Trening var kun et nødvendig onde for å balansere kaloriregnskapet og få “regnestykket Marianne” til å gå opp.
Men nå er jeg ferdig. Tretti år var nok.
Hvor startet det?
Jeg husker det som om det var i går. Der sto jeg, avkledd og sårbar i underbukse og undertrøye, på vekten hos helsesøster. Hun så på meg og sa:
“Du er ikke tjukk, men du er lubben og må passe vekta.”
Hun trengte ikke si mer. Jeg visste allerede at tjukk var feil og farlig. Jeg hadde sett hvordan de tjukke barna i klassen ble mobbet. Jeg trivdes ikke på skolen, og det siste jeg ønsket var mer oppmerksomhet. Klart hun hadde rett. Klart jeg måtte passe meg.
Jeg var ni og et halvt, og fikk bekreftet det jeg allerede hadde ant: Kroppen min var feil, og det var opp til meg å fikse den.
Neste gang jeg ble veid var jeg tretten og allerede godt kjent med sult og kaloriunderskudd. Det gikk i ergometersykling og tørre klibrød med magerost hver morgen før skolen. Jeg smugleste mammas Grete Roede-bøker og visste hva et kosemerke var lenge før puberteten. Jeg krympet den lille barnekroppen min, og verden heiet. Den sluttet aldri å heie.
Jeg sluttet ikke fred med kroppen før jeg var over førti.
Spiseforstyrret eller slankeforstyrret?
I dag slanker jeg meg ikke lenger. Det er et lite under i seg selv. For jeg er tjukk og påminnelsene om at kroppen min er feil, er overalt.
Jeg blir stadig minnet på at jeg burde vært annerledes – “for helsas skyld”. Størrelsen min snakkes om som en kostnad for samfunnet. Jeg er en tikkende bombe som går en tidlig død i møte. Alle mener noe om kropper som min.
I over tretti år lå tanken om hvordan få en mindre kropp som en konstant summing i bakgrunnen 24/7. Selv når jeg ikke slanket meg aktivt, planla jeg hvordan jeg skulle lykkes neste gang: etter jul, påske, før sommeren, etter sommeren, før jul. Og alltid på en mandag. Som jeg hatet de mandagene.
Jeg var i krig mot kroppen. Når jeg ikke spiste nok, satte hjernen i gang sine sterke forsvarsmekanismer og krevde insisterende påfyll av energitett mat. Det gjorde det ofte umulig å tenke på annet enn spising. For kroppen kjente ikke forskjell på ekte hungersnød og mitt inderlige ønske om en mindre kropp.
Selv om det egentlige problemet var at jeg ikke gav kroppen min nok mat, trodde jeg i alle disse årene at problemet var meg – at jeg manglet kunnskap eller viljestyrke, og bare måtte prøve én gang til, på en litt annen måte.
Det skapte en ond sirkel av underspising, overspising, skam og selvforakt.
I ettertid er det lett å se at tankene mine rundt kropp og mat var forstyrret. Men ikke én eneste gang – i møte med alle som skulle hjelpe meg med vekten, enten det var leger, ernæringsfysiologer, personlige trenere eller psykologer – spurte noen hvilket forhold jeg egentlig hadde til kroppen min eller maten. Jeg fikk bare applaus for å “ta tak i helsa”.
For vi lever i et samfunn der tjukke mennesker anbefales adferd som ville blitt kalt spiseforstyrret hos tynne. Når tynne gjør det samme, blir det sett på som farlig. Da kommer bekymringene – og hjelpen.
Men når man er tjukk, gjør den store kroppen deg usynlig. Mellom matro og selvaksept står et samfunn og helsevesen som snubler i BMI-tall og blindt foreskriver kaloriunderskudd som universalmiddel for bedre helse. Den psykiske helsen blir oversett, og forstyrret spiseadferd sees kun som et hinder som må ryddes vekk for å fikse vekten. Lenge trodde jeg at det var sånn det måtte være.
Men kroppen min trengte aldri å bli fikset. Hun trengte å bli hørt.
Å slå opp med slanking
Jeg har sluttet å slanke meg. Jeg har lovet kroppen min at jeg aldri skal sulte henne igjen. Det er nok mat. I morgen, på mandag, etter jul, om en time. Vi kan alltid spise. Den overhengende trusselen om hungersnød som har fulgt meg hele livet, er borte. Vi skal aldri slanke oss igjen. Krigen mot kroppen er over.
Å lytte til kroppens sult- og metthetssignaler etter å ha overhørt dem i flere tiår, var skummelt. Det kjentes som å slippe rattet i 100 kilometer i timen. Jeg trodde aldri jeg skulle slutte å spise. Men noe endret seg. Det var som om kroppen trakk et lettelsens sukk. Endelig kunne vi samarbeide.
Jeg har akseptert i dag-kroppen min. Hun er ikke lenger en ventekropp under konstant oppussing. Det kjennes godt og krevende på en gang. For ute i verden raser krigen mot kropper som min videre i full styrke.
“Du er trygg nå, Marianne. Vi er trygge nå, kroppen.”
Slik snakker jeg til meg selv. Jeg snakker til ni år gamle Marianne, som fikk høre at hun måtte passe vekten. Og jeg snakker til Marianne (49), pensjonert slanker i en tjukk kropp som fortsatt møter en verden full av vektstigma.
Men kroppen min og jeg står sammen nå. Herfra og ut tar vi følge.