Tekst: Mari Ourom. Foto: Henning Gulbrandsen
– Jeg var en kjempe! En som aldri skulle miste kontrollen igjen, men det var nettopp det jeg gjorde. Jeg trodde at jeg narret dem alle sammen, selv om sannheten var at den eneste jeg egentlig hadde lurt var meg selv.
Idrettskarrieren og spiseforstyrrelsen har vært preget av en rekke overganger og vendepunkter – det kan Vilde Bratland Hansen fortelle. Hennes debutroman «13-21» er basert på årene som elitehåndballspiller og juniorspiller på landslaget. En tid preget av oppturer og nedturer på håndballbanen, samt flere år med spiseforstyrrelser.
– Jeg savnet en bok da jeg selv var syk om hvordan det er å være syk og tilnærmet normalvektig. De fleste bøker om spiseforstyrrelser handler om de som er sykelig anorektiske og innlagt på sykehus – enkelte romantiserer også lidelsen og beskriver lite hva spiseforstyrrelser tar fra en. For min del handlet det om å fungere i hverdagen og være toppidrettsutøver samtidig.
I dag er Vilde 23 år og frisk fra spiseforstyrrelsen. Hun studerer statsvitenskap og har nettopp fått jobb i debattavdelingen i Aftenposten. Hun møter meg på ROS senter i Oslo/Akershus og forteller åpent om de store kravene hun satte til seg selv, om hvordan hun sammenlignet seg med andre utøvere og ble drevet inn i en vond spiral som førte til tre år med spiseforstyrrelser og perioder der hun var for undervektig til å spille.
– Jeg sammenlignet meg mye med andre utøvere – både andre håndballspillere og langrennsløpere. Jeg forsøkte å være noe jeg ikke var. Jeg har alltid vært høy, sterk og robust, men ville være en annen spillertype. Jeg skulle ønske jeg var mer bevisst mine styrker.
Vi vet at det er betraktelig frafall i organisert idrett i løpet av ungdomsårene, og Vilde bekrefter at overgangen mellom junior- og seniornivå var utfordrende. Hun var et stort håndballtalent da hun ble tatt ut på det norske juniorlandslaget og samtidig fikk plass på seniorlaget i eliteserieklubben Gjøvik, som eneste juniorspiller. Potensialet var enormt, og for Vilde fantes det tilsynelatende ingen begrensninger. I starten var det utelukkende gøy og mye glede – så kom problemene. Hva som gjorde henne syk er det vanskelig å sette fingeren på.
– Mye skjedde samtidig. Det ble stadig mer krevende skolearbeid i overgangen til videregående, i tillegg til høyere nivå på treningene. Jeg gikk fra å være toppscorer på juniorlaget til å sitte på benken på eliteserielaget. Jeg fant ikke min rolle blant de eldre spillerne og ble stadig mer isolert fra vennene på skolen. Jeg ble tatt godt imot, men var ikke fornøyd. Jeg skjønte ikke helt hvorfor liksom. Jeg burde jo være fornøyd med å ha blitt tatt ut på A-laget og ble skremt av dagene jeg ikke ville trene. Så kom skammen. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg følte meg så tom.
For å kompensere for tomrommet som vokste innvendig begynte Vilde å overspise og la på seg en del. Vendepunktet kom da hun ikke fikk på seg kjolen hun skulle ha på seg på en fest. Hun tenkte at hun måtte ned i vekt for å få det bra igjen. Dermed begynte strenge regimer med kontrollering av mat og overdreven trening.
– En periode var det vanskelig å vite om jeg trente for å bli god eller for å bli tynn. Det tok lang tid å kjenne etter om jeg virkelig ville dette eller om jeg følte at jeg måtte. Jeg hadde jo sagt til alle at jeg skulle bli god. Jeg følte meg ensom – de sosiale relasjonene ble mer eller mindre borte fordi alt handlet om hva jeg skulle spise og trene.
I dag har Vilde et mer avslappet forhold til mat og trening. Hun kan fremdeles ha dager der hun tenker negativt om seg selv, men hun har innsett at dette er helt normalt. Hun kan også spise med venner og takler uforutsette måltider på en bedre måte enn tidligere. Treningen er mer lystbetont og Vilde har funnet tilbake gleden i å trene, men har funnet nye treningsformer. Håndballen ble lagt på hyllen da hun fikk prolaps i ryggen og ble tvunget til å holde seg i ro. Vendepunktet kom gjennom skrivingen – den ble egenterapi.
– Jeg begynte å skrive for å få utløp for tankene. Det startet som kronikker da jeg lå hjemme på sofaen med vondt i ryggen. Jeg følte meg veldig alene og for meg var det vanskelig å snakke om det som var vanskelig. Jeg ser viktigheten av å dele det som er tøft og jeg har fått tilbakemeldinger på at mange kjenner seg igjen i det jeg skriver. Da jeg var syk skulle jeg ønske at jeg var mer bevisst på at det jeg kjente på bare var tanker. Du er ikke hva du tenker og tanker er ikke farlig!
Vilde har gode råd til andre som er i samme situasjon som hun selv var. Det handler om å finne noe som er viktigere enn spiseforstyrrelsen, noe annet å engasjere seg i. Hun legger også vekt på at forebyggende tiltak er viktig. Et mer kritisk blikk i møte med sosiale medier vil kunne bidra til mindre sammenligning med andre, og det å bli bevisst hvordan glansbildene i media påvirker deg kan være avgjørende. Det er også viktig at såkalte forbilder vet hvilken påvirkningskraft de har og ikke deler detaljer av sitt kosthold og treningsregime. Det nevnes aldri tall i boken, verken når det gjelder vekt og kalorier, noe som er helt bevisst fra forfatterens side.
Vilde skriver meget bra og om et svært viktig tema. Hun er åpen, tydelig og reflektert – og budskapet er klart. Det er mulig å bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Det står respekt av åpenheten og ønsket om å dele sin historie for å hjelpe andre. «13-21» får min varmeste anbefaling.
