Jakten på det perfekte

Artikkel

Tekst: Ann Marie Utne

Ironien er hardtslående når jeg skriver om min jakt mot det perfekte. For alt av mitt fokus forsvinner hen på et mål om å gjøre dette perfekt også. Frykten for å ikke skrive min egen historie godt nok har spist opp mange gode timer til å få reflektert over hva min historie egentlig er.

Jeg har så langt minnet kan ta meg, vært flink til mye. I tillegg har jeg vært hardt rammet av et ihuga konkurranseinstinkt og et perverst ønske om å være best. Da jeg på et tidspunkt opplevde at jeg alltid ville møte motstand og utfordring av andres menneskers eksistens, byttet jeg ordet best ut med perfekt. For uansett hvor jeg befant meg, var det alltid noen som var bedre, penere, tynnere, flinkere. Men, man kan jo ikke bli bedre enn perfekt.

Jeg ble tidlig rammet av stormen som tenårene medbringer. Plutselig våknet jeg opp med en kropp som jeg ikke følte jeg eide lengre. I denne sårbare fasen der jeg mest av alt ønsket å ikke skille meg ut, gjorde jeg nettopp det. Oppmerksomheten den «nye» kroppen tilkalte fra jevnaldrende og eldre gutter, gjorde meg unødvendig bevisst på at kroppen min var mer enn et redskap som kunne frakte meg fra A til Å, eller være en god spillepartner på håndballbanen. Kroppen var et viktig førsteinntrykk som alle hadde en formening om.

Presset på å være pen i tillegg til å være flink, økte i takt med hormonubalansen.  Jeg klarte ikke å passere et speil uten å granske meg selv for feil. I bakhodet lå det et bildet av hvordan jeg skulle se ut. Jeg var ikke i nærheten av å kunne måle meg med idolene som florerte i media.

Første gang jeg tråkket over den usynlige grensen til sykelig overopptatthet av kropp, var på ungdomsskolen. Lettelsen var slående. I det ene øyeblikket følte jeg meg mislykket og full. Mens i det andre følte jeg på en kunstig mestring og lettelse. Med et par fingerbevegelser var skyldfølelsen borte. Lettelsen varte til frykten tok over. Det var som om underbevisstheten våknet til. Dette var sykt. Å kaste opp er en del av en sykdom, og kroppens måte å kvitte seg med et virus. På en måte var det det jeg gjorde. Jeg kvittet meg med giftstoffer som svømte rundt i kroppen min, trodde jeg.

Lenge bevegde jeg meg inn og ut av spiseforstyrrelsen. Jeg følte meg ikke syk nok til å ta imot hjelp. Jeg var helt normalvektig. Jeg lignet ikke skrekkeksemplene som spiseforstyrrelseskampanjer portretterer.

I overgangen til videregående ble presset på skolen større, og antall elever som var flinke i det samme som jeg økte. Identiteten min hadde lenge vært bundet opp til det å være flink, i sær på skolen. Plutselig stod jeg der med et av de vanskeligste spørsmålene, som ikke en gang fortidens store greske filosofer kunne besvare. Hvem var jeg nå?

I stedet for å bli strengere med meg selv på skolen og jobbe hardere, skiftet jeg kontrollen over på mat og trening. Den en gang så sosiale og impulsive jenta, ble erstattet med et sett rigide regler. Håndballen ble erstattet med et motivasjonsløst og ensidig treningssenter. Og kvelder med venner, ble nøye planlagt i forveien for å trene meg gjennom eventuelle fristelser. Jeg ble en mester i å unnskylde mitt fravær og manglende appetitt.

På denne tiden var sosiale medier inne i en revolusjon og kroppspresset ble mer og mer påtrengende. Det fjerne kroppsidealet ble ikke lenger noe Hollywood hadde patent på . Gjennom blogger og Facebook hadde til og med nabokona en plattform å vise frem sin nye kropp, og det tilsynelatende perfekte livet på. Presset på å prestere ble hele tiden utfordret av nye «oppdagelser» innen det riktige liv å leve. Jeg ble trollbundet av den nye verdenen. Det så så lett ut. Hvis de kunne få «alt», hvorfor kunne ikke jeg?

Det gikk etter hvert så langt at mine venninner og foreldre holdt en intervensjon for meg, og neste steg ble Seksjon for spiseforstyrrelser på Haukeland. Men på dette punktet klarte jeg ikke å fjerne spiseforstyrrelsen. Jeg forstod at den fratok meg livet, men merkelig nok holdt den meg også i live. Reglene jeg hadde fulgt var vanskelig å unnslippe, for uten dem hadde jeg ingen kontroll. Spiseforstyrrelsen hadde spist opp livet mitt, og var stort sett det jeg identifiserte meg med, ved siden av skolen. Skulle den fjernes ville jeg stå igjen med et vakuum, og hva skulle fylle det?

Etter å ha vært i behandling falt jeg raskt inn i gamle mønstre. Helt til jeg en dag fikk et kraftig panikkanfall. Jeg , rasjonaliteten selv, var sikker på at min siste time hadde kommet og forbannet meg over alt det ugjorte. Etter en lang selvransakelse og god hjelp fra lege, fikk jeg henvisning til psykolog. Kroppen var overtrent og utbrent, og jeg hadde på en måte fått en advarsel. Det å trene seg ihjel og kaste opp alt av energi var ikke måten jeg ville dø på. Jeg ville heller ikke huskes som hun som var ekspert på å finne feil med seg selv og iherdig prøve å eliminere dem, uten noen videre suksess. Jeg var mett av å eksistere. Jeg var sulten på å leve.

I denne perioden hadde jeg også gått til rådgivning hos ROS, noe som løsnet mange uløste ender hos meg. På den andre siden satt det en person med svarene. Et levende bevis på at det var et etterliv etter spiseforstyrrelsen, og denne personen gjorde mer enn å bare eksistere, hun levde.

I dag er jeg på vei mot å knuse den fengslende følelsen man får av å jage etter noe som ikke eksisterer, jeg har erstattet det med frihet. I stedet for å jakte, har jeg stoppet opp og lar nå øyeblikkene komme til meg, spontane som de kan være.

Flere artikler

I første halvår av 2023 fikk over 500 norske barn (over 12 år) utskrevet slankesprøyter.
I podcastepisoden «Gjennom livet – med spiseforstyrrelsen på slep» møter vi Kristin. Kristin har slitt med spiseforstyrrelser fra hun var 13 år, og det skulle
Fra et samtalerom ved ROS Senter i Vestland klinger det lyse toner. Gjennom høsten har våre brukere vært så heldige å kunne få møte Åshild.

NESTE AKTIVITETER

4. april 2024
Bergen
Åpen pårørendegruppe
8. april 2024
Oslo
Åpen pårørendegruppe
8. april 2024
Trondheim
Kurs: Yoga, meditasjon, avspenning & inspirasjon
10. april 2024
Bergen
Temakveld: Spiseforstyrrelser, smerteuttrykk ved overgrep (fulltegnet)

ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser er et lavterskeltilbud og en interesseorganisasjon for alle som er berørt av problematikk rundt mat og kropp – for de som har eller har hatt en spiseforstyrrelse, og for deres pårørende.

Vi bruker Cookies for å forbedre brukeropplevelsen av sidene. Les mer om personvern & cookies her.